Alt virket normalt

Skrevet av Peka Berg

I de to første årene av Kamillas og Saras liv var det ingen tegn til at de var annerledes enn andre barn. De hadde blikkontakt, reagerte på navnene sine, lo, lekte, spiste godt og utviklet seg fysisk sett helt normalt. Vi gikk regelmessig til helsestasjonen, og der noterte de i journalen sin at utviklingen var innenfor normalen. Jeg husker til og med at legen brukte oss som et eksempel. Han sa at til tross for at vi hadde tvillinger og sikkert hadde ekstra travle dager, møtte vi alltid opp til avtaler i tide, vi fulgte alle anbefalingene om vaksiner og gjorde det vi skulle. Alt var liksom på plass og i rute.

Etter hvert som tvilllingene vokste, begynte det imidlertid å utvikle seg en oppførsel som mannen min og jeg diskuterte med legen. Vi la merke til at jentene hadde en litt overdreven aktivitet og at de en slags besettelse av spesifikke ting. Men i det store og hele skapte ikke dette stor bekymring fordi vi tenkte at alle barn jo er forskjellige. Noen er rolige, andre er aktive, noen er ekstroverte mens andre er introverte. Våre jenter var fokusert på sine aktiviteter og ting, mens andre barn hadde en mer avslappet og rolig innstilling til sine aktiviteter. Videre har enkelte barn god appetitt, mens andre må overtales til å ta en ekstra skje. Barna våre var fysisk aktive. De likte å leke og være ute. De elsket å bade og ellers drive med alle andre typer aktiviteter som deres jevnaldrende likte å holde på med. Alt som skjedde rundt dem, utviklet seg fint i takt med deres alder. De hadde et godt nok ordforråd, og de kunne synge korte barnesanger. Om vi av og til kunne reagere på det vi kanskje kalte «merkelig oppførsel» tolket vi som deres unike måte å bli kjent med verden på. Kanskje valgte vi å ikke feste oss for mye ved dette, for som foreldre mente vi at barn fortjener frihet til å utforske verden i sitt eget tempo og på sin egen måte, uten å bli presset inn i en bestemt ramme. Slik tilbrakte de sine første leveår i en atmosfære der de fikk frihet til å velge og hvor det ble lagt til rette for en naturlig utvikling av deres evner.

Men med tiden begynte vår optimisme og avslappede holdning å endre seg gradvis. Vi la etter hvert merke til at jentene utviklet vaner vi ikke helt klarte å forstå eller tenke på som det vi kanskje hadde sett for oss. Det føltes som om utviklingen deres begynte å gå bakover istedenfor framover …

Leiligheten vår ble fylt med bøker. Bøkene lå overalt. Vi ønsket å gi barna kjærlighet til bøker som vi hadde selv. Vi kjøpte barnebøker hele tiden – og det var bøker med bilder, stor skrift og med lyd/musikk. Man kunne tegne og klippe i. mange av bøkene. Kamilla begynte å vise stor interesse for bøker, og vi var glade for det. Hun bladde gjennom dem, så på dem og bladde i sidene. Ganske snart gjorde hun dette til en fascinerende aktivitet for seg selv, men for oss var det overraskende. Hun begynte å rive i stykker bøkene. Hun rev ikke i alle bøkene. Hun var svært selektiv. Det var bare noen av bøkene hun ville rive i. Deretter gikk hun over til å rive i stykker blader, og til slutt var det aviser som fanget interessen hennes. Det var noe helt spesielt med måten hun rev papiret på. Hun rev det i jevne, vertikale strimler på omtrent 3 cm, og deretter samlet hun alt i en ryddig haug. Haugen var alltid svært presis, med hver strimmel av det revne papiret pent plassert oppå hverandre. Når haugen hadde nådd en viss størrelse, tok hun 5–6 strimler i hendene. Hun justerte dem nøye, og så begynte hun deretter å rive dem opp i mindre biter. Av disse små bitene laget hun en ny haug. Den siste fasen var å kaste dem opp i luften og nyte øyeblikkene da papirbitene fløy og dalte ned mot gulvet. Hun fulgte alltid nøye med på denne prosessen. Jeg så på henne og ble fascinert av hennes intense konsentrasjon. Hun var så oppslukt og så utrolig konsentrert om denne oppgaven. Det var som om hun utførte noe som var svært viktig og stort for henne. Jeg snakket med barnelegen om dette. Legen sa at dette var min datters måte å roe seg ned, og at noen voksne gjør også lignende ting. Legen ga eksempler på hva enkelte voksne kunne gjøre for å berolige seg selv ved å for eksemmpel krølle sammen papir og kaste det inn i en kurv. Dette konseptet forble en av hennes favoritter i de påfølgende årene.

Sara hadde en fascinasjon for tannkremtuber. Hun åpnet dem aldri og klemte ikke ut innholdet. Hun likte imidlertid bare å holde tubene i hendene og se nøye på dem. Tubene hadde hun alltid med seg. Hun hadde tubene når hun spiste, når vi var på turer, når vi var på butikken, osv. Når vi gikk til den lille matbutikken i nærheten, løp Sara alltid rett mot hyllen med tannkrem mens andre barn som regel styrte mot is og leker. Sara tok så mange tannkremtuber som hun klarte å holde i sine små hender. En gang sa butikkmedarbeideren spøkefullt at vi sikkert hadde mer tannkrem hjemme enn det de hadde i butikken.

Etter hvert begynte jentene også mer sjelden å reagere på navnene sine. Når jeg for eksempel henvendte meg til dem med spørsmål som: «Camilla, hva gjør du?» eller «Sara, vil du leke med dukkene?», kunne de ofte la være å se i min retning. Men hvis jeg sa: «Camilla og Sara, skal vi gå på tur?», reagerte de begge umiddelbart. Det var ingen tvil om at de hørte meg, men det virket som om de bare reagerte selektivt på det som interesserte dem. Det som ikke interesserte dem ble ganske enkelt silt ut av deres interesseområde.

Hørselen deres ble etter hvert sensitiv for lyder. Jentene begynte å holde seg for ørene når en lastebil kjørte forbi eller når det var mye støy utenfor. I støyende øyeblikk laget de gjerne nynnende lyder selv som om de forsøkte å roe seg ned. Andre ganger ventet de bare stille med hendene over ørene til støy og uro rundt dem hadde stilnet.

Rundt treårsalderen ble det tydelig at de hadde en forsinkelse i språkutviklingen. De sluttet å gjenta ord. De lærte heller ikke nye ord, og de brukte ikke lenger de ordene de allerede kunne. Når de trengte noe, utviklet de andre strategier for å be om dette. I stedet for å navngi gjenstanden og si «gi» som før, pekte de bare på det de ønsker. Vanligvis tok de meg i hånden. De førte meg til skapet der det de ønsket lå, og løftet så hånden min opp for å få meg til å åpne skapet eller ta ned det de trengte fra øverste hylle.

Vårt håp om at alt ville løse seg med tiden, ble stadig fjernere. Vi stod med mange spørsmål uten svar. Hva var grunnen til alt dette? Hvordan kunne vi løse dette, og hvordan skulle vi som foreldre møte dette? Fantes det en vei ut av denne underlige, fremmede labyrinten? Kunne jentene våre klare å forlate sine kokonger?