Regelrette substantiv I Hva er kategoristisk for de regelrette substantivene? I Uregelrette substantiv I Hvilken form av substantivet skal vi bruke? I Når skal substantivet stå i bestemt form? I Når skal substantivet stå i bestemt form? I Bruk av ubestemt artikkel I

17 kategorier med regelrette substantiv

Hva er karakteristisk for hver kategori med substantiv?

• Kategori 1:
• Kategori 2:
• Kategori 3:
• Kategori 4:
• Kategori 5:
• Kategori 6:
• Kategori 7:
• Kategori 8:
• Kategori 9:
• Kategori 10:
• Kategori 11:
• Kategori 12:
• Kategori 13:
• Kategori 14:
• Kategori 15:
• Kategori 16:
• Kategor 17:

Uregelrette substantiv

Hvilken form av substantivet skal vi bruke?

1. Grammatiske ord kan styre substantivets form.
2. Et idiomatisk uttrykk kan styre substantivets form, f.eks. i lys av dette, med utgangspunkt i, den gang var alt annerledes, den tid den sorg.
3. Hvis det ikke er grammatikk som styrer substantivets form, og det heller ikke er et spesielt uttrykk, er det den som snakker eller situasjonen man er i som styrer. Man kan velge om man vil si: Mennesker er rare eller Menneskene er rare.

Oversikt over når substantivet må stå i ubestemt form

1. Etter eiendomspronomen: min bil – din telefon
2. Etter genitivs-s: Annes barn – Melissas mann
3. Etter tall: to dager – tre epler (men: de to dagene)
4. Etter mengdeord: få mennesker – flere bokser (men: flere av boksene)
5. Etter hver, hvilken, hva slags, per og slik/slike: hver dag – hvilken bok – hva slags bok – per uke – en slik jakke – slike gensere
6. I uttrykket hele verden – ikke: *hele verdenen (men: hele dagen – hele morgenen – hele kvelden)

Oversikt over når substantivet må stå i bestemt form

Etter påpekende pronomen: den/denne dagen – den/denne jakka – det/dette huset – de/disse tingene

Merk: For å uttrykke at noe er mer høytidelig, generelt, poetisk eller spesielt, kan vi bruke ubestemt form av substantiv: Det hvite hus, det vakre brudepar, den gode skole, det gode liv.

• Foran eiendomspronomen: bilen min – telefonen din – boken hans
• Etter mengdeord + av: flere av boksene – mange av studentene
• Etter ordet selve eller selveste og hele (med unntak av hele verden): selve dagen – selveste kongen – hele dagen

Bruk av ubestemt artikkel

Vi bruker ubestemt form sammen med ubestemt artikkel i disse tilfellene:

1. Når vi introduserer noe ukjent: en vakker prinsesse, ei øde øy.
2. Når et substantiv forteller noe om en persons egenskaper, og substantivet beskriver personen: Han er en idiot. Hun er en menneskekjenner. Han er en mann.
3. Når substantivet står sammen med et adjektiv som beskriver personen: Hun er en snill elev. Du er en flink snekker.

Vi bruker ikke ubestemt artikkel i disse tilfellene:

1. Når substantivet er klassifiserende og betegner yrke, virksomhet, nasjonalitet, etnisitet, religiøs/annen tilknytning, kjønn, familierelasjon og livssyn:
   1. Han er snekker (yrke).
   1. Han er student (virksomhet).
   1. Hun er svensk (nasjonalitet).
   1. Han er same (etnisitet).
   1. Jeg er muslim (religiøs tilknytning).
   1. Han er humanist (livssyn).
   1. Han er narkoman (tilknytning).
   1. Hun er oldemor (familierelasjon).
   1. Han er mann (kjønn).
2. Når adjektivet som står foran substantivet, er klassifiserende:
   1. Han er ortodoks prest. (Men: Han er en snill prest = beskrivende.)
   1. Hun er assisterende rektor. (Men: Hun er en dyktig rektor = beskrivende.)
   1. Hun er fungerende ordfører. (Men: Hun er en spesiell ordfører = beskrivende.)

Merk: Når adjektivet og substantivet er utpekende, kan vi sette inn ubestemt artikkel:

1. Han er en ortodoks prest (ikke katolsk).
2. Hun er en assisterende rektor (ikke en rektor som har ansvar for alt).
3. Hun er en fungerende ordfører (ikke en som ikke fungerer; hun er flink).
4. Når substantivet betegner noe vi ikke kan telle:
   1. Vann koker ved 100 grader.
   1. Kaffe smaker av og til bittert.

• Når verb og substantiv er tett knyttet sammen og ofte brukt sammen:
  • Han spiller gitar (= vanlig uttrykk/kombinasjon).
  • De går på kino hver søndag (= vanlig uttrykk/kombinasjon).
  • De spiser middag sammen på søndager (= vanlig uttrykk/kombinasjon).
  • De tar buss til skolen (= vanlig uttrykk/kombinasjon).

Men: Vi har en gorilla i hagen (fordi dette er en uvanlig situasjon).

Merk: Når uttrykkene er litt mindre vanlige, kan man noen ganger høre at man bruker ubestemt artikkel – og andre ganger ikke.

1. Vi har hytte på fjellet. / Vi har ei hytte på fjellet.
2. Vi har katt. / Vi har en katt.
3. Kan jeg låne nøkkel av deg? / Kan jeg låne en nøkkel av deg?

Sammensatte substantiv

Substantiv skal skrives i ett ord når vi beskriver/kategoriserer det siste substantivet med det første:

1. sjokoladeis: Hva slags is? Sjokoladeis. 2. skoletur: Hva slags tur? Skoletur.

Bare adjektiv kan stå foran andre ord og samtidig stå til disse ordene uten at en er nødt til å skrive de to ordene i ett:

1. en billig bok – en billigbok 2. små jenter – småjenter 3. stor makt – en stormakt

4. en stor familie – en storfamilie 5. en direkte time – en direktetime

Kort om adjektiv

Hovedmønster for bøyning av adjektiv i ubestemt form

1. en god bil – ei god jakke – et godt liv – gode dager
2. en norsk mann – ei norsk dame – et norsk flagg – norske mennesker
3. en praktisk snekker – ei praktisk bok – et praktisk menneske – praktiske klær

Men: en frisk mann – ei frisk dame – et friskt barn – friske mennesker

• en ekte venn – ei ekte dronning – et ekte vennskap – ekte gullkjeder
• en vennlig lærer – ei vennlig jente – et vennlig menneske – vennlige folk
• en blomstret(e) bukse – ei blomstret(e) jakke – et blomstret(e) slips – blomstrete/blomstrede duker
• en vakker dag – ei vakker sol – et vakkert hus – vakre strender

• en sliten mann – ei sliten jente – et slitent menneske – slitne studenter
• en gammel sko – ei gammel fille – et gammelt skap – gamle dører
• en fast jobb – ei fast hånd – et fast grep – faste bestemmelser

Men: en hvit bil – ei hvit dør – et hvitt hus – hvite vegger

1. en absurd forestilling – ei absurd framstilling – et absurd teater – absurde vitser
2. en rosa/lilla sløyfe – ei rosa/lilla bukse – et rosa/lilla skjørt – rosa/lilla briller
3. en grønn sko – ei grønn jakke – et grønt belte – grønne planter

Men: en viss person – ei viss dame – et visst menneske – visse dager (gjelder også «full» og «spiss»)

1. en blå bil – ei blå jakke – et blått skjørt – blå/blåe bukser (med -tt: fri, grå, rå, stri, ny, blå, brå, skrå, stø)

Bøyning av regelrette adjektiv i bestemt form (bestemt form av adjektivet = flertallsformen)

1. god (regelrett): den gode dagen – de gode dagene
2. vakker (adjektiv som ender på -er): den vakre dagen – de vakre menneskene
3. sliten (adjektiv som ender på -en): den slitne mannen – de slitne damene
4. gammel (adjektiv som ender på -en): den gamle boken – de gamle bøkene

Bøyning av uregelrette adjektiv i bestemt form

1. annen (uregelrett): den andre dagen – de andre dagene
2. liten (uregelrett): den lille jenta – de små jentene

Vi bøyer adjektivet i bestemt form i disse tilfellene

1. Etter påpekende pronomen: den/denne, det/dette, de/disse: den fine stolen / den fineste stolen.
2. Etter genitivs-s: Annes vanskelige dag / Annes vanskeligste dag.
3. Etter possessive prononomen: min/mi/mitt/mine, din/di/ditt/dine, hans/ hennes, sin/si/sitt/sine, vår/vårt/våre, deres, vårt snille barn / våre snilleste barn.

Men: min egen bil / mine egne biler (ikke «min *egne bil» i entall = unntak).

Uten artikkel foran adjektivene

1. Før adjektivene hel og halv bruker vi vanligvis ikke bestemt artikkel: Vi spiser frukt hele året. / Dere har spist halve kaka.
2. Foran samme trenger vi ikke å bruke artikkelen, men vi kan gjøre det: Jeg går på samme skole / samme skolen / den samme skolen som før.
3. Foran en del superlativer pleier vi ikke å bruke artikkelen, men vi kan gjøre det: Hun stod på øverste trinn / det øverste trinnet. Eldste gutt / Den eldste gutten på avdelingen het Mons. Min mor er snilleste mor / den snilleste mora/moren i verden. Han var stilleste gutt / den stilleste gutten på sovesal 1.
4. Foran ordenstall pleier vi ikke å bruke artikkelen, men vi kan gjøre det: I dag er det tiende mai / den tiende mai.

Regelrett gradbøyning av adjektivet

Vi kan bøye de fleste adjektiv i positiv, komparativ og superlativ. Dette gjør vi for å sammenligne: pen – penere – penest / pen – mer pen – mest pen

Noen adjektiv må bøyes med mer og mest . Det gjelder slike adjektiv:

Uregelrett gradbøyning av adjektivet

Merk: Vi kan også gradbøye vond som regelrett adjektiv: vond – vondere – vondest.

Gradbøyning ved aller, enda og enn

Hun tok fram sin aller fineste kjole. (aller + superlativ) Dette blir en enda morsommere tekst. (enda + komparativ) Dette var gøyere enn går. (komparativ + enn).

Eksempler på adjektiv som brukes som substantiv / substantiverte adjektiv

Vi kan i teorien bruke alle adjektiv som substantiv, men det er noen som brukes oftere enn andre (for eksempel de unge / de gamle).

Merk: Når det substantiverte adjektivet kommer fra et regelrett verb i gruppe 1 (som slutter på -et), har man to bøyningsformer i bestemt form og flertall,

-ete og -ede: uføretrygdete/uføretrygdede. Det er vanligst å bruke formen -ede:

uføretrygdede.

Kort om predikativ og bøyning når adjektiv står etter verb

Hva er riktig? Er begge deler riktige?

Tomatene er stekt. / Tomatene er stekte. Klærne er brukt. / Klærne er brukte.

Foreldrene er skilt. / Foreldrene er skilte. Varene er betalt. / Varene er betalte.

Hva er riktig? Svar: Tomatene er stekt. Klærne er brukt. Foreldrene er skilt. Varene er betalt.

Hvorfor? Dette stemmer jo ikke med det du har lært tidligere, om at adjektiv skal ha -e i flertall.

Svaret på dette er:

Adjektiv og partisipper brukes som predikativ (les mer om predikativ litt lenger nede). Adjektivene bøyes normalt i samsvar med subjektet, mens partisippet vanligvis er ubøyd.

Hva betyr dette?

Stekt/brukt/skilt/betalt er predikativ – og ordene kommer fra verb. Vanligvis er altså partisipper ubøyd (selv om subjektet (varene, klærne) står i flertall).

Grunnen til at folk sier ulike ting, er at mange synes det er vanskelig å skille mellom adjektiv og partisipp … Folk tenker ikke på om predikativet er et rent adjektiv – eller om det kommer fra et verb / er et partisipp.

For å forstå mer av dette må man vite hva et predikativ er. Et predikativ opptrer sammen med noen spesielle verb. Disse verbene er:

Eksempler:

1. Å være: Treet er hogget. Trærne er hogget. / Stolen er brukt. Koppene er brukt.

Men: Koppene er nye (fordi nye ikke er partisipp).

• Å bli: Hun ble operert. De ble operert. / Huset ble malt. Husene ble malt.

Men: De ble berømte (fordi berømte ikke er partisipp).

• Å se … ut: Bilen ser brukt ut. Bilene ser brukt ut.

Men: De ser syke ut (fordi syke ikke er partisipp).

• Å høres … ut: Musikken høres redigert ut. / Sangene høres redigert ut.

Men: De høres slitne ut (fordi slitne ikke er partisipp).

• Å virke: Fotoet virker manipulert.

Men: Menneskene virker glade (fordi glade ikke er partisipp).

• Å føle (seg): Jeg følte meg lurt. / De følte seg lurt.

Men: De følte seg friske (fordi friske ikke er partisipp).

• Å kjennes: Ansiktet hans kjennes nybarbert. / Ansiktene kjennes nybarbert.

Men: Trappene kjennes glatte (fordi glatte ikke er partisipp).

• Å synes: Saken synes løst. / Sakene synes løst.

Men: Oppgavene synes vanskelige (fordi vanskelige ikke er partisipp).

• Å stå: Fakturaen står som betalt. / Fakturaene står som betalt.

Men: Huset stod klart til bruk. / Rommene stod klare til bruk. / Syklene står klare til bruk (fordi klar ikke er partisipp).

Sammenfattende: Der hvor morsmålsbrukere synes det kan være vanskelig å vite om man bruker et partisipp eller et rent adjektiv, kan man få begge bøyningsformene i flertall: Ansiktene er nybarbert/nybarberte.

Ubøyd adjektiv ved preposisjon

Dersom adjektivene er en del av et preposisjonsuttrykk, er de ofte ubøyd: De er glad i hverandre. / De er redd for hva som kan skje.

Men man kan også høre: De er glade i hverandre. / De er redde for hva som kan skje. Dette er feil: *De er glad. *De er redd. (Dette blir feil fordi det ikke inngår i et preposisjonsuttrykk.)

Å være glad i, å være vant til, å være klar over oppfattes som faste uttrykk og får ikke flertalls-e. Men andre ganger kan man velge:

Vi er oppmerksom på utfordringen. / Vi er oppmerksomme på utfordringen. De er avhengig av hverandre. / De er avhengige av hverandre.

Adjektiv i intetkjønnsform ved generelle uttalelser og med subjektet i ubestemt form

I generelle uttalelser med subjektet i ubestemt form (entall eller flertall), står adjektivet i intetkjønnsformen. Her fortelles det hva den som uttrykker setningen, mener:

Fisk er godt. Pannekaker er ikke sunt. Vin er dyrt. Sitron er surt.

Men: Fisken er god. Pannekakene er gode. Vinflaskene er dyre. Sitronene er sure. Husk: Når adjektivet står like foran substantivet (og det ikke kommer et verb mellom), har vi aldri noen av disse «utfordringene»: gode pannekaker – sure sitroner – god fisk.

«Utfordringene» oppstår når adjektivene står etter et verb.

Partisipper av regelrette verb som ender på -et

Når partisippet av uregelrette verb som slutter på -et (gruppe 1) står som adjektiv, bøyes det i kjønn, tall og i bestemt form. Dette skjer når partisippet står sammen med substantivet. Bøyningsformene er slik:

Partisipper av uregelrette verb som ender på -et

De uregelrette verbene som ender på -et, har en uregelrett form som må bøyes i bestemt form entall og i flertall. De bøyes på samme måte som adjektiv som ender på -en.

Merk: I intetkjønn må vi bruke -et-formen: et stjålet bilde, et brukket bein. I hankjønn og hunkjønn kan vi velge: en brukket/brukken fot, ei sunget/sungen vise. I bestemt form og i flertall må vi bruke den uregelrette formen -en. Valgmuligheten eksisterer bare i maskulin og feminin ubestemt form entall.

Det gjelder disse partisippene (inndelt i grupper på bakgrunn av mye eller lite bruk):

Ofte brukt: brukken, frossen, dreven, funnen, grepen, reven, skåren, sprukken, stukken, stjålen, sungen, truffen

Mest brukt i sammensetninger: flybåren, fordrukken, selvhjulpen, løssluppen, utsprungen

Om ordfamilie

Det er viktig å kjenne hele «ordfamilien» til et ord når man skal lære seg å bruke stadig flere ord og uttrykk (og si ting på ulike måter).

Oversikt over de vanligste endelsene til et adjektiv

Oversikt over de vanligste endelsene til et substantiv

Oversikt over de regelrette verbene

Oversikt over de uregelrette verbene

Disse verbene kan også bøyes regelrett . De betyr det samme uansett bøy- ningsform .

Disse verbene kan også bøyes regelrett, men da endres betydningen

Disse verbene har både uregelrett og regelrett bøyning . Disse verbene er parverb . Når verbet bøyes regelrett, må det ta objekt: Han brente brevene. Brevene brant.

Disse verbene har kun uregelrett bøyning

Om bruk av verbtidene

Infinitiv brukes

1. etter modale hjelpeverb (uten å): skulle, kunne, måtte, burde, ville.
2. etter disse verbene (med å): be om – begynne – bruke – digge – elske – fordra – foretrekke – forsøke – gi opp – glemme – greie – hate – klare – like – makte – nekte – orke – pleie – prøve – rekke – slutte – starte – tenke – ønske
3. etter disse verbene (uten å): la – få – tore – våge – be – se – høre – lukte – kjenne – føle – smake

Presens brukes

1. om noe som skjer her og nå: Jeg lærer grammatikk nå.
2. om noe som vanligvis skjer: Jeg tar bussen hver morgen.
3. om framtid: På lørdag drar vi til Madrid.
4. i historisk/dramatisk presens: Krigen bryter ut i 1939.
5. for å gi en befaling/kommando: Du går og legger deg!

Preteritum brukes

1. om handlinger i fortid som er avsluttede: Jeg gikk på barneskolen i den bygningen.
2. om handlinger i fortid ved bestemt tid: Jeg gikk ut av barneskolen i 1982.
3. for å understreke noe i nåtiden: Dette smakte så godt!
4. for å snakke hyggelig til dyr og små barn: For en søt liten hundevalp du var!
5. for å uttrykke et tenkt tilfelle / en tenkt tilstand: Hvis jeg var deg, ville jeg ha brukt pengene på en annen måte.
6. for å være høflig: Jeg lurte på om dere hadde mer kylling på tilbud? / Jeg så helst at du ikke snakket til meg på den måten.

Perfektum brukes

1. om handlinger som startet i fortiden, og som ikke er avsluttet: Jeg har bodd i Norge siden 2013.
2. om handlinger som er avsluttet, når tidspunktet er ubestemt: Jeg har spist middag.
3. om handlinger som nettopp er avsluttet: Jeg har lest ut avisen.
4. om framtid: Etter at dere har vasket opp, kan dere støvsuge gulvet.
5. sammen med å være som hjelpeverb (ved forandring, overgang, bevegelse):

Timen er begynt.

Pluskvamperfektum brukes

1. for å betegne en handling som ble avsluttet før en annen handling i fortiden:

De hadde spist opp all maten da vi kom.

• for å betegne tenkte tilfeller og det som kunne ha skjedd (men som ikke

skjedde): Hvis du ikke hadde stoppet bilen, hadde det skjedd en ulykke.

• for å uttrykke noe som ikke kan være virkelig: Hadde jeg vært deg, hadde jeg ikke vært så gjerrig på pengene.
• i utsagnssetninger: Han sa at han hadde snakket med henne.
• sammen med å være som hjelpeverb (ved forandring, overgang, bevegelse):

Timen var begynt.

• om nåtid ved oppfordringer eller spørsmål: Hadde du hatt mulighet til å hjelpe meg litt? Hadde du likt å dra på ferie med meg?

1 . futurum brukes

1. for å uttrykke framtid

Merk: Ved personer bruker vi ofte skal: Skal dere alle sammen gå i teateret?

• ved påbud og kommando (om nåtid eller framtid): Du skal gå nå!
• om nåtid når vi er usikre på om det som sies, er sant/riktig eller ikke: Han skal være syk.

2 . futurum brukes

1. om en handling som vil bli avsluttet en gang i framtiden før en annen handling starter (førframtid): Han skal ha tatt eksamen før hun flytter.
2. om en handling som vil bli avsluttet innen et gitt tidspunkt: Dere må ha avsluttet eksamen innen klokka 14.00.
3. om en handling som kanskje har skjedd (men som man ikke har fått bekreftet eller vet sikkert om har skjedd): Det skal ha skjedd en ulykke i sentrum.

1 . kondisjonalis brukes

1. som fortidsfuturum for å uttrykke hvordan vi så framtiden for oss en gang i fortiden: Jeg skulle hoppe i fallskjerm i fjor sommer, men så turte jeg ikke likevel.
2. i nåtid: Jeg ville komme på festen i dag hvis jeg visste hvem som kommer.
3. sammen med preteritum for å uttrykke ikke-virkelige betingelser i nåtid: Vant jeg i lotto nå, ville jeg gi pengene til en god sak.
4. for å uttrykke betingelser i framtid: Skulle du komme på festen i morgen (= hvis du kommer), får du møte mange hyggelige mennesker.
5. for å gi råd og anbefalinger: Du skulle/burde/kunne gå oftere til tannlegen (her brukes ikke ville og måtte som hjelpeverb).

2 . kondisjonalis brukes

1. sammen med pluskvamperfektum eller 1. kondisjonalis for å uttrykke ikke- virkelige betingelser i fortid og nåtid: Hadde jeg vært en ung og vakker kvinne, ville jeg ha funnet / ville jeg finne meg en ung og vakker mann. (Denne setningen kan referere både til nåtid og fortid.)
2. om en handling som ikke ble gjennomført, men som man hadde tenkt å gjennomføre: Jeg skulle ha besøkt min mor på lørdag, men så ble jeg syk.
3. om nåtid i høflige ønsker og oppfordring: Jeg skulle gjerne ha snakket med rektor et par minutter.

Verbkonstruksjon med flere modale hjelpeverb + infinitiv

Flere modale hjelpeverb + infinitiv brukes i forbindelse med betingelsessetninger. Det er mer usikkert når det første modale hjelpeverbet står i preteritum (eksempel 3):

1. Hvis jeg blir arbeidsledig, vil jeg måtte gå på NAV.
2. Han bør kunne klare seg med pengene han får.
3. Han skulle kunne få seg en ny jobb om en stund.

S-passiv og passiv med bli og være

S-passiv brukes omtrent bare i infinitiv og tre verbtider. Ofte kan s-passiv eller passiv med bli/være brukes synonymt. Men i en del tilfeller har ikke disse to passivformene samme betydning. Eksempler:

1. Tøy tørkes på tørkerommet. (Dette er en regel eller en fast ordning.)
2. Tøy blir tørket på tørkerommet. (Beskrivelse av en situasjon.)
3. Skatten trekkes hver måned. (Dette er en regel eller en fast ordning.)
4. Skatten blir trukket hver måned. (Beskrivelse av en situasjon.)

Om forskjellen på være/bli

Være betegner en tilstand som varer en stund, mens bli forteller om en overgang

eller en forandring.

1. Det er fint vær nå. / Det blir fint vær nå.
2. Hun er 22 år. / Hun blir snart 23 år.

Bli kan også bety fortsette å være / å forbli: La ting bli slik de er. / Bli der du er. / Jeg blir hjemme i kveld.

Om få som hjelpeverb

Få + infinitiv:

1. Du får arbeide godt nå! (kommando, befaling)
   1. Får jeg komme inn? (få lov til, be om tillatelse)
   1. Vi får se hva som skjer. / Vi fikk se mye rart i løpet av turen. (når noe skjer med en / når noe skjer tilfeldig)

Få + perfektum partisipp:

1. Jeg får ikke åpnet denne flaska. (Jeg greier/klarer ikke å åpne denne flaska.)
2. Jeg får heldigvis reparert bilen min i dag. (Man får mulighet til å reparere bilen.)
3. Du må få sjekket foten din hos legen. (Noen andre må gjøre noe for noen.)

Andre hjelpeverb

La, tørre, be – og sanseverbene høre, se, føle, kjenne, lukte

1. Jeg lar hunden min gå fritt omkring.
2. Hun tør ikke være alene om kvelden.
3. Jeg vil be dem komme på middag.
   1. Jeg vil be dem om å komme på middag.
4. Han hørte det smelle i døra.
   1. Han hørte at det smalt i døra.
5. Vi så de sorte skyene nærme seg.
   1. Vi så at de sorte skyene nærmet seg.
6. Jeg følte ham se lenge på meg.
   1. Jeg følte at han så lenge på meg.
7. Hun kjente noen stjele lommeboka, men hun reagerte for sent.
   1. Hun kjente at noen stjal lommeboka, men hun reagerte for sent.
8. Hun luktet ham lage mat på kjøkkenet.
   1. Hun luktet at han laget mat på kjøkkenet.

Partikkelverb / sammensatte verb

De fleste sammensatte verb har en preposisjon eller et adverb til forledd. Slike småord kalles også partikler, og derfor kan man kalle sammensatte verb for partikkelverb. Vi har verb der partikkelen står foran (oppholde, utholde) – og der partikkelen står bak (holde opp, holde ut). Man kan også si fast sammensatte verb og løst sammensatte verb. Noen ganger har fast og løse sammensatte verb samme betydning. Utholde og holde ut har nesten lik betydning, mens oppholde og holde opp har ulik betydning. Det er mulig å ha en partikkel etter verbet – eller to: komme an på, gå ut på, slå av på.

En annen utfordring med partikkelverbene er at de kan ha både konkret og abstrakt betydning. Da er trykket i partikkelen ulikt.

1. Du må bare gå på (= du må ikke gi deg) (trykktung på)
2. Du kan gå på isen (= du kan sette foten ned på isen) (trykklett på)
3. Du må følge med når jeg snakker (= du må holde oppmerksomheten rettet mot meg)
4. Du må følge med de andre til byen (= du må gå sammen med de andre til byen)

Liste over mange vanlige fast og løst sammensatte verb som betyr omtrent det samme

Liste over mange vanlige fast og løst sammensatte verb som ikke betyr det samme

Noen av verbene kan ha både ulik betydning og lik betydning. Disse verbene er merket med en stjerne: *

Kort om setninger

En helsetning kan stå alene. En leddsetning kan ikke stå alene. En helsetning må minimum bestå av verb og subjekt: Anne spiser.

Eksempler på ulike typer helsetninger

1. Rita spiser. (Fortellende helsetning med subjekt og verbal.)
2. Rita kjøper mat. (Noen verb krever objekt.) Rita handler kan stå alene.
3. Nå spiser Rita. (Fortellende helsetning med adverb, verbal og subjekt.)
4. Hva spiser Rita? (Spørrende helsetning med spørrepronomen i starten.)
5. Spiser Rita? (Spørrende helsetning.)

Verbet er alltid på plass 2 i helsetninger (unntatt i spørsmål som Spiser Rita?).

Leddsetninger

1. subjunksjon
2. subjekt
3. setningsadverbial
4. verbal

En leddsetning kan stå både fremst og bakerst (uten at leddsetningen endres):

1. Han vil ikke gå ut fordi det ikke er sol.
2. Fordi det ikke er sol, vil han ikke gå ut.

Vi setter komma etter leddsetningen når den står først.

Setningsadverbialenes plassering i helsetninger

1. Han spiser ikke. (Setningsadverbialet kommer etter verbet.)
2. Han skal ikke spise. (Hvis vi har to verb, kommer setningsadverbialet mellom

de to verbene.)

• Med inversjon: Nå spiser han ikke. / Nå skal han ikke spise. Eller:
• Nå spiser ikke han. / Nå skal ikke han spise. (Denne ordstillingen er den minst vanlige; her ligger vekten på han.)

Ord som knytter sammen to helsetninger, og som står mellom to helsetninger (= plass 0 i setningsskjemaet)

og, eller, men, for, så

1. Per vil hjelpe til med å rydde bordene, og Kari vil gjerne sette på plass stolene.
   1. Vil du studere nå, eller vil du helst vente til neste år?*
   1. Per vil hjelpe til med å rydde bordene, men Kari nekter faktisk å sette på plass stolene.
   1. Per vil rydde bordene, for Kari nekter jo å sette på plass stolene.
   1. Per har blitt vanskelig å leve med, så jeg kan faktisk forstå at Kari er mye på jobb.

*    Eller brukes ikke så ofte til å binde sammen helsetninger. Når det brukes, settes ofte så først i setningen med eller: Vi må rydde opp her, eller så får vi problemer med huseieren.

Litt mer om ordet så . Ordet så kan …

1. innlede en leddsetning: Per setter opp stolene, så Kari endelig kan slappe litt av (så = subjunksjon).
2. stå på plass 1 i en helsetning: Først spiste vi hos de kjedelige menneskene. Så

dro vi heldigvis hjem (så = tidsadverbial).

Så kan altså være både konjunksjon, subjunksjon og adverb.

Eksempler på ord som innleder helsetninger (og som gjør at verbet kommer på plass 2)

Derfor, likevel, før, siden, dessverre, ikke desto mindre, til tross for det/dette, imidlertid, deretter, følgelig, av den grunn, da, etter det, derfor, så, etterpå, i går, i forgårs, i morgen, på søndag, i fjor, i starten av denne måneden, der, her, osv.

Ordene i fet type kan innlede både helsetning og leddsetning. Så kan også stå på plass 0.

Ord som innleder leddsetninger

Dersom, der, da, enn, hvor – enn/så, enda, dess, hva – så/enn, før enn, desto, ettersom, for at, hvis, at, før, fra, etter at, fordi, for at, i fall, i tilfelle, idet, innen, inntil, jo, likesom, med mindre, mens, når, om, om – enn, på grunn av at, siden, skjønt, slik at, som, som om, så, så at, så lenge som, så ofte som, så snart som, såframt, til, til tross for, hvorvidt, hva, hvilken, hvem, når, hvorfor, hva slags, hva for en/ei/et, hvordan

Ordene i fet type kan innlede både helsetning og leddsetning. Så kan også stå på plass 0.

Eksempler på ulike typer adverbial – som står foran verbet/verbene i leddsetninger og etter verbet (eller mellom verbene) i helsetninger

Aldri, alltid, bare, dessverre, fremdeles, gjerne, heldigvis, heller, ikke, kanskje, neppe, nok, ofte, jo, også, sannsynligvis, sikkert, sjelden, snart, vanligvis, virkelig, visst, vel, jevnlig, regelmessig, unntaksvis, osv.

Man kan også sette disse setningsadverbialene foran i setningen, men det er ikke vanlig. Man setter setningsadverbialene foran for å understreke ordet. Adverbialene innleder helsetninger. Eksempler:

1. Aldri har jeg sett et mer rotete sted!
2. Alltid står du der når jeg trenger deg.
3. Bare du kunne forstå hva jeg mente!
4. Fremdeles tenker de på sin avdøde mor.
5. Heller vil jeg være fattig og lykkelig enn rik og ulykkelig!
6. Unntaksvis tar hun seg fri fra jobb.

Som-setninger

Som er en subjunksjon som innleder leddsetninger. Som-setningene kan se annerledes ut enn de andre leddsetningene du kjenner.

Jeg kjenner en dame som er veldig snill.

… som er veldig snill = leddsetning. Men du vil kanskje spørre: Kommer verbet på plass 2 i denne leddsetningen?

Som-setninger er annerledes enn vanlige setninger, fordi som peker tilbake på uttrykket som står like foran (en dame). Som fungerer altså både som subjunksjon og subjekt samtidig. Når som fungerer som både subjunksjon og subjekt samtidig, er som obligatorisk. Som er ikke obligatorisk når som ikke fungerer som subjekt (men objekt). Eksempler på setninger hvor som ikke er obligatorisk:

1. Nå har jeg fått svar på brevet (som) jeg skrev til min bror (jeg = subjekt).
2. I går besøkte vi hytta (som) de faktisk hadde bygget selv (de = subjekt).
3. En dame leste et dikt (som) jeg hadde hørt mange ganger før (jeg = subjekt).

At-setninger

I en at-setning kan at sløyfes (tas bort) når at-setningen er objekt. (Man må ikke ta bort at i slike setninger, men man kan – og det skjer ofte.) Dette skjer spesielt ofte ved ytringsverb som si, mene, tro, tenke, synes. Eksempler:

1. Jeg sa (at) hun bare kunne gå.
2. Han mente (at) det beste var om alle fikk smake på kaka.
3. Vi trodde ikke (at) det skulle gå så galt som det gjorde.
4. Hun synes (at) filmen var veldig spennende.

I disse setningene kan man ikke sløyfe at, fordi at står som det egentlige subjektet:

1. Møtet endte med at direktøren sa opp jobben sin.
2. Han er klar over at tiden framover blir tøff.

• Det kom som et sjokk på alle at han hadde lurt dem.
• Det ble vedtatt at undervisningen skulle holdes hver lørdag.

En annen bruk av at i starten av en setning

1. At du gidder! (Jeg forstår ikke at du gidder.)
2. At han kunne si noe sånt! (Jeg synes det er helt utrolig at han kunne si noe sånt.)
3. At hun orker! (Jeg forstår ikke at hun orker.)

Å-setning

Man kan lage setninger som starter med å. Her er noen eksempler:

1. Å ville det beste for sine barn er helt naturlig.
2. Å skape ro og orden i klasserommet er viktig.
3. Å tro på seg selv er grunnleggende når man skal ut i jobb.
4. Å tenke positivt når man er ung, er veldig viktig. (Her får vi komma på grunn av subjunksjonen når.)

Det skal ikke være komma etter en å-setning. Eksempel 1 og 2 viser at verbet kan komme etterpå – men det kan også komme en leddsetning.

Ekstra sideordnede verb

Verbene sitte, stå, ligge, gå og drive kan stå som «ekstraverb» sammen med et hovedverb.

1. Han satt og leste hele dagen.
2. Vi stod og snakket i en halv time.
3. Han lå og tenkte på framtiden.
4. Hun gikk og tenkte på barndommen.
5. Elevene lå og lo hele timen.
6. De drev og lekte i flere timer sammen.

I alle disse eksemplene er det ikke nødvendigvis slik at man sitter, står, ligger eller går. Verbene står der som «ekstraverb», og disse verbene gjør at hovedverbets handling blir mer intens eller mer spesiell.

Gjentakelse av verbet i en setning

Når vi gjentar det samme verbet to ganger, får vi fram enten a) at det varte lenge, eller b) at det varte for lenge / var for mye av noe.

1. De lette og lette etter nøklene. (De lette veldig lenge etter nøklene.)
2. Hun lo og lo. (Hun lo veldig lenge.)
3. De spiser og spiser. (De spiser for mye.)
4. Du klager og klager. (Du klager for mye.)

Bli + presens partisipp

Bli + presens partisipp kan brukes ved verb som beskriver a) en varig tilstand eller b) en kroppsstilling:

1. De ble værende i Nord-Norge resten av sitt liv.
2. De ble stående fast på vidda.
3. De ble sittende og snakke i to timer.
4. Han blir ofte liggende og tenke til langt utpå natten.

Merk: bli + presens partisipp etterfølges av og + infinitiv.

Ulike grupper adverb

Adverbene kan stå som tillegg til en hel setning eller til ulike ledd i setningen. De endrer enten på hele setningsinnholdet eller leddet/ordet det står til. Det er ikke skarpe grenser mellom de ulike gruppene av adverb. Derfor kan de også ha ulike grammatiske funksjoner og stå på ulike steder i setningen. Aldri er for eksempel både et tidsadverb og et nektingsadverb. Også kan være både et sammenbindende adverb og et uthevende adverb. Husk at mange av adverbene egentlig er adjektiv i intetkjønnsform som blir brukt som adverb. Her skal vi se på de ulike gruppene av adverb:

1. Stedsadverb: her, der, hit, dit, inn, inne, ut, ute, forbi, bort, borte, opp, oppe etc.
2. Tidsadverb: da, så, ennå, nå, snart, straks, med en gang, lenge, aldri, alltid, ofte, sjelden, imens
3. Gradsadverb: ganske, temmelig, nokså, lite, meget, stort, veldig, mye, for, altfor, svært, enda, aller
4. Måtesadverb: godt, vakkert, fort, dårlig, vennlig, villig, lykkelig, hånlig, bra, ille

• Nektingsadverb: ikke, aldri, neppe, heller ikke
• Uthevelse/fokusering: også, bare, akkurat, nettopp, særlig, just
• Sammenbindende: a) gjennom årsak: derfor, følgelig, nemlig, b) gjennom motsetning: ellers, likevel, imidlertid, c) gjennom et tillegg: dessuten, også
• Modale setningsadverb: a) som sier noe om hvor sikkert innholdet i en setning er: kanskje, muligens, sannsynligvis, trolig, antakelig, visst, visstnok, nok, sikkert, neppe, vel b) som sier noe om egne følelser: selvfølgelig, heldigvis, dessverre, merkelig nok, gudskjelov, takk og pris, beklageligvis, forhåpentligvis

Når adverbene står først i setningen, innleder de en helsetning. Når de står inne i setningen, skal adverbene stå foran verbet/verbene i en leddsetning – og etter

verbet (eller mellom to verb) i en helsetning. Noen adverb kan også stå bakerst i en setning, men dette gjelder ikke alle (i hvert fall ikke i skriftlig).

Adverbenes funksjon

Adverbene står til ulike deler av en setning – eller en hel setning.

Til setningen: Han blir sannsynligvis frisk.

Til verbet: Hun synger pent.

Til et annet adverb: Linda danser svært godt.

Til et adjektiv: De er virkelig flinke dansere.

Til et substantiv: Bare babyer kan bli med på babysvømming.

Til et pronomen: Også du kan klare denne prøven. (NB. Dette er brukt bare for å forsterke pronomenet i spesielle sammenhenger. Ikke bruk denne skrivemåten

«til vanlig».)

Om adverbet nemlig

Adverbet nemlig kan brukes for å understreke årsaken til noe. Eksempler:

1. Brøytebilene brøyter veien to ganger om dagen. Det har nemlig snødd veldig mye.
2. Verdensmesteren gleder seg til neste VM. Hun har nemlig trent hver eneste dag.
3. Han kjenner stedet veldig godt. Han har nemlig vokst opp der.

Eksempler på bruk av at for å uttrykke følge/resultat – sammen med så

1. Kongen var så forsinket at han nesten ikke fikk gjennomført programmet.
2. Han ble så skadet at han måtte opereres på akuttavdelingen.
3. Situasjonen deres er så vanskelig at de ikke vet hva de skal gjøre.

Utbrytning

Utbrytning er en spesiell setningskonstruksjon. I slike konstruksjoner får et ledd en særstilling. Alle typer setningsledd kan bli utbrutt. Da blir det subjekt i setningen, være er verbalet – og resten av setningen blir plassert som leddsetning:

1. Det er Hilde som er den flinkeste.
2. Det var Per som fikk premien.
3. Det var sjokoladekake de fikk i bursdagen.
4. Det var til meg de ville komme.
5. Det er der hun faktisk vil gå på skole.
6. Det er lærer hun mest av alt ønsker å være.
7. Det var Toto han faktisk ble kalt som liten.

Utbrytning i spørsmål

1. Hvem var det som gjorde det?
2. Hva var det som hendte i går?
3. Hva er det du egentlig vil?
4. Hvor var det egentlig dere skulle?
5. Hvor er det du går på skole?
6. Er det dette semesteret vi skal ha eksamen?
7. Er det du som har tatt boka mi?
8. Var det Litauen dere kom fra?

Noen uttrykk og fraser

Mot å:

Han fikk gratis mat av butikkeieren mot å reklamere for butikken. Politikeren godtok forslaget mot å få godkjenning for en annen idé.

Med mindre = hvis ikke:

Med mindre du blir med oss på kampen i morgen, får du ikke medalje for deltakelse.

Med mindre du gjør leksene regelmessig hver uke, kommer karakterene dine til å gå ned.

Etter å ha + perfektum partisipp:

Etter å ha spist skal vi gå på tur.

Etter konstruksjonen etter å ha passer det å bruke disse verbtidene: presens, preteritum, 1. futurum og 2. futurum.

Om begge og begge deler

Vi kan bruke både ubestemt og bestemt form flertall etter begge:

• begge ganger – begge gangene
• begge saker – begge sakene

Men: begge deler (ikke: *begge delene)

Vi bruker «begge to» når vi refererer til substantiv i bestemt form:

• Vil du ha genseren eller buksa? Jeg vil ha begge to.

Vi bruker «begge deler» når vi refererer til substantiv i ubestemt form:

• Vil du ha en genser eller en bukse? Jeg vil ha begge deler.

Hvis eller om?

Hvis er en subjunksjon. Om kan også være en subjunksjon. Om og hvis kan brukes på samme måte når det er vilkårssetninger:

• Hvis/Om du kommer, blir jeg glad. / Hvis/Om elevene bråker en gang til, blir læreren sint.

I tillegg kan om brukes på mange andre måter enn hvis:

• Sammen med enn, selv eller så:
  • Om enn han ikke sa hele sannheten i går, innrømte han i hvert fall deler av historien.
  • Selv om det regner, bør du gå ut på tur.
  • Om så de skulle dømme deg i retten i dag, vil jeg støtte deg.
• Indirekte spørresetning: Jeg vet ikke om de kommer.
• I mange ulike uttrykk. Eksempler:
  • Hun verner om barna sine når noen forsøker å mobbe og erte dem.
  • De slår om seg med penger.
  • Tyvene dreide om hjørnet like foran nesa på politiet.
  • Hun har et nydelig belte om livet.
  • Min mor la veien om Lofoten da hun skulle til Russland.

417

Helsenorsk for deg!

• De blir ikke enige om omsorgsfordelingen for barna.
  • Hos oss er det trangt om plassen når alle er hjemme samtidig.
  • Hun liker å se seg om på nye steder.
  • Vi må gjøre dette om. Vi kan ikke gjøre det på denne måten.
  • Hun la om livsstilen etter at hun fikk diabetes.

Ennå eller enda?

Ennå betyr fremdeles eller enda. Ennå og enda kan altså være synonymer.

Enda kan i tillegg ha andre betydninger som ennå ikke har:

1. i tillegg: Nå ser vi enda en gang at han kommer for sent til timen.
2. grad: Nå blir alt enda verre enn før.
3. bare: Hadde han enda fortalt legen om sykdommen, så kunne han kanskje ha blitt frisk.
4. likevel: Vi hadde en veldig vanskelig tid, men det er da enda godt at vi alle sammen er friske og hele.
5. til tross for at: Enda vi er små, klarer vi oss godt.

Lenger eller lengre?

Lenger eller lengre?

Det kan være vanskelig å forstå forskjellen på lenger og lengre. Det er viktig å forstå at lenger kommer fra adverbene lenge og langt. Adverbene gradbøyes altså slik: lenge/langt – lenger – lengst

Adverbet lenge brukes for å angi tid:

418

Minigrammatikk

1. Det er ikke lenge til hun skal føde.
2. Går hun ikke på skolen lenger?

Adverbet langt brukes for å angi avstand/distanse:

1. De gikk langt.
2. De ville gå lenger inn i skogen. Adjektivet lang kan gradbøyes:
   1. Det var en lang vei å gå opp til hytta.
   1. Hunden ville gå på en lengre tur i dag enn i går. Adjektivet lang kan også bøyes i kjønn og tall:
      1. På kjøkkenet har de et langt bord.
      1. Om sommeren er det hyggelig å oppleve lange, lyse netter.

Sett inn riktig form av adjektivene og adverbene gjennomgått ovenfor

1. Nå orker jeg ikke gå                       .
2. Bor de ikke                        på det samme stedet?
3. Hvor                        er dette bordet?
4. Hvor                        er det til byen?
5. Vi har hatt mange                        timer på kurs i dag. Vi er utslitte nå.
6. Hvor ligger den                        elva?
7. Vet du ikke                        hvor du skal?
8. Jeg ønsker meg et                 skjørt. Jeg liker ikke det gamle skjørtet                 .
9. Hun ser ikke                        enn nesa rekker.
10. Det er ikke                        siden enn i går at jeg traff henne.

Om adverbet gjerne

Mange kjenner ordet gjerne, men ikke alle vet at dette ordet har fire ulike betydninger. Den vanligste betydningen er denne:

1. med glede: Jeg vil gjerne bli med dere på kino.

Her er tre andre betydninger av gjerne:

• med fordel: Du kan gjerne ta av deg skoene før du går inn.
• kanskje: Det kan gjerne hende at hun har sovet over hos venninnen sin uten å gi beskjed til oss.
• som regel: De kjører gjerne den gamle veien når de har god tid.

419

Helsenorsk for deg!

Om subjunksjonen liksom

Ordet liksom er et veldig vanlig ord i det norske språket. Noen vil mene at ordet er brukt så mye at det har blitt et «søppelord»; et ord som «forurenser». Andre vil

mene det motsatte og si at ordet nærmest fungerer som et «krydder» i språket og en fin hjelp til å modifisere utsagn. Uansett hva man mener om ordet, er det ofte slik at det er vanskelig for nordmenn å forklare hva ordet egentlig betyr. Nordmenn vil kanskje si det betyr ingenting – eller det betyr liksom bare liksom …

Her kommer en liten forklaring på ordet liksom:

1. på samme måte som: Hun forsøkte å gjøre liksom de andre. (= Hun forsøkte å gjøre det på samme måte som de andre.)
2. som om: Hun følte seg liksom gammel når hun satt i gyngestolen. (= Hun følte seg gammel når hun satt i gyngestolen, selv om hun visste at hun ikke var det.)
3. på en måte; nesten: Hun var liksom som en mor for ham. (Hun fungerte som en mor for ham, men hun var ikke hans mor.)
4. ikke på ekte/ordentlig: Vi sang ikke da vi stod på scenen. Vi gjorde det bare på liksom. (Vi lot som om vi sang da vi stod på scenen. Vi åpnet munnen uten at det kom lyd ut av munnen.)
5. for å forsterke noe: Han bare falt, liksom, rett ned på isen så lang han var. (Han falt virkelig rett ned på isen!)
6. ikke sant? = Det er jo fint at han forstår hvor viktig dette er, liksom. (Det er jo fint at han forstår hvor viktig dette er, ikke sant?)
7. tekstbindende: Denne boka er så fargerik og innholdsrik, liksom med mange bilder, illustrasjoner og nyttig informasjon.

Hvordan lager vi ord på norsk? Hvilke typer ord har vi?

• Lånord er ord fra andre språk. Dette er ord som blir fornorsket gjennom stavemåten eller gjennom at man finner erstatninger: kul, tøff, e-post, datamaskin.
  • Arveord er en betegnelse for svært gamle ord i språket som er nedarvet fra de eldste språktrinn vi kjenner. I det norske språket vil dette være ord fra

urgermansk og det indoeuropeiske grunnspråk. Far og mor er arveord, mens

onkel og tante er lånord.

• Fremmedord er ord som ikke får noen fornorsket skrivemåte eller blir forandret på noen måte.

420

Minigrammatikk

• Rotord er ord som ikke kan deles inn i mindre deler: venn, bil, ny, trist.
  • Avledede ord er rotord som har fått et prefiks (foran) eller et suffiks (bak): uvenn, fornye, tristhet.
  • Sammensatte ord er ord som er satt sammen av ord som også kan stå alene: skoletur, klasselærer, hagerose, hundevalp.

Grammatikk

Grammatikk.. 1

Konjunksjoner 1

Subjunksjoner: 4

Setningsadverb. 6

Pronomen. 7

Balanse mellom setninger 9

Tall 11

Brøk. 12

Hel og halv. 13

Predikativ. 13

Hjelpeverb. 31

Verbkonstruksjoner 35

Passiv. 40

Konjunksjoner

Konjunksjonene er: og, eller, men, for, så

Det er viktig å forstå hvordan konjunksjonene fungerer for kunne lage riktige setninger. Konjunksjoner binder sammen to helsetninger. Vi har alltid komma når vi bruker en konjunksjon. Vi kan også ha punktum foran noen av konjunksjonene (men ikke alle). Det skal vi se på.

Men: Her kan vi ha punktum foran «men». Jeg er syk. Men jeg er likevel på jobb.

«Men» kombineres ofte med «likevel» – selv om disse to ordene egentlig betyr det samme. «Likevel» understreker betydningen av «men».

Man kan også bruke komma: Jeg er syk, men likevel er jeg på jobb. / Jeg er syk, men jeg er likevel på jobb. Vi kan adverbet «likevel» i starten eller inni setningen på setningsadverbialets plass. Men: Vi kan ha «likevel» til slutt i tillegg, men det er litt mer muntlig: Jeg er syk. Men jeg er på jobb likevel.

Deres feil er ofte at dere glemmer tegn foran «men»: *Jeg er syk men jeg er på jobb.

Vi kan bruke «men» uten «likevel» – men da blir setningen ikke like klar og tydelig. Motsetningen blir på en måte litt mindre sterk.

Og: Vi kan sette punktum foran «og» som konjunksjon, men det bør vi ikke overdrive. Det er bedre å ikke starte med «Og» – og heller gå rett på setningen.

Unngå å starte setninger med «og» – men det er akseptabelt av og til.

Per spiser speilegg, og Kari spiser frukt. Vi kan skrive: Per spiser speilegg. Og Kari spiser frukt – men bind setningene sammen med komma. Blir setningen for lang, bør du starte ny setning.

Per spiser speilegg med salt og pepper og mye ketchup hver eneste morgen klokka ti. Kari liker å spise frukt til frokost og hun liker ikke frokosten til Per … Nei … Vi setter punktum!

«og» kan også være et bindeord. Det er forskjellig fra en konjunksjon. Her får dere også noen problemer. For eksempel: Jeg kjøper epler, pærer, bananer, druer og plommer. Her er «og» et bindeord (ikke konjunksjon). Hvorfor ikke? Jo, fordi «og» som konjunksjon binder sammen to helsetninger – ikke substantiv eller andre ledd som ikke er en helsetning.

Likevel må dere huske at det IKKE skal være komma etter det siste leddet. Ikke slik: *Jeg kjøper pærer, epler, druer, og bananer. Hvis det ikke er en full setning, så er det ikke komma etter «og» (for da er det automatisk et bindeord).

Eller: Da kan vi sette både punktum og komma.

Vil du spise frokost før du går på jobb? Eller vil du spise senere?

Vil du spise frokost før du går på jobb, eller vil du spise senere?

Ofte har vi spørsmål når vi bruker «eller».

Vil du ha kaffe eller te? Men her er «eller» ikke en konjunksjon (på samme måte som «og»). Her binder «eller» sammen to substantiv (og ikke helsetninger) – og derfor har vi ikke komma. Det blir som et bindeord på samme måte som «og».

Vil du ha kaffe, eller VIL DU ha te? Da skal vi ha komma fordi det er en helsetning.

Skal vi vi bruke «eller ikke»? Kan vi: Vil du ha kaffe, eller ikke? = Dette er muntlig. Det vi skriver, er: Vil du ha kaffe, eller ei? Det kan virke rart at det er komma her, for det er jo ikke en helsetning …. Men her tenker vi at det ligger under: Vil du ha kaffe, eller (vil du) ei (ha kaffe)?

ei = ikke. Det er et gammelt ord for «ikke» – men når vi bruker det med «eller», så er det altså «eller ei» vi skal bruke.

Når folk sier: Vil du ha kaffe, eller ikke? Da ligger det under: Vil du ha kaffe, eller vil du ikke ha kaffe? Her kuttes setningen – og sånn ting kan vi gjøre i muntlig.

Du skal skrive: Vil du ha kaffe, eller ei? = Men dette blir også litt muntlig. Det mest naturlige (om man vil skrive en presis tekst), blir å si noe sånt: Vil du ha kaffe, eller ønsker du ikke kaffe nå?

Liker du det, eller? = det er muntlig! Da ligger det under: Liker du det, eller liker du det ikke? = men det blir jo litt kjedelig … Da bør variere og skrive: Liker du det, eller er ikke dette helt din smak?

Liker du det, eller ikke? = det er også ganske muntlig.

Liker du det, ELLER? I ELLER ligger hele den første setningen underforstått: Vi forstår dette: Liker du det, eller liker du det ikke? Denne setningen ligger under. Derfor unngår vi dette i tekst.

Generelt kan vi at når vi har setninger som er underforstått, så er dette muntlig språk.

Spesielt ungdommer sier dette: I går var jeg med venninna på fest, og jeg bare (…man må forstå ut av konteksten …. kroppsspråket … typen fest …. det man vet om denne venninna og deres relasjon … kanskje ble de fulle eller de kranglet … ) hallo!

Og jeg bare kom inn, ikke sant! Og der bare, ja, hallo, var det jo helt … ikke sant!

«eller?» = er en voksenmåte å forkorte setninger på.

Vi har det først og fremst i ungdomsspråk – men det avhenger også av sosiolekt (utdannelse, jobbtype, mennesketype, etc.)

For: Vi kan IKKE sette punktum foran «for» som konjunksjon. Hvis du lager en setning som starter med «FOR», så blir setningen muntlig.

Jeg kan ikke gå på kurs. For jeg er syk. = Dette blir feil. Når vi snakker, kan vi ikke «høre» komma … Vi må ha koma når vi bruker konj. «for».

Vi må ha komma: Jeg kan ikke gå på kurs, for jeg er syk.

Konj. står alltid på plass 0 mellom to helsetning med komma. Man starter en ny setning etter en konj. Helsetninger kan man starte med subjekt, adverb og leddsetning.

«for» og «fordi» betyr det samme! Forskjellen er grammatisk fordi «fordi» er en subj.

Jeg kan ikke gå på kurs, for jeg er faktisk syk. = helsetning.

Jeg kan ikke gå på kurs fordi jeg faktisk er syk. = leddsetning.

Vi har ikke komma når leddsetningen står til slutt. Dere ser også forskjellen gjennom adverbets plassering.

«For» kan være en subjunksjon, og dette gjør at «for» blir et av de vanskeligste ordene i det norske språket (men «så» er vanskeligst fordi «så» både kan være adverb, konj. og subj.).

Så: som konj. kan «så» ikke stå med punktum. Vi må ha komma. «Så» har punktum når det er adverb.

Når «så» er et adverb, må vi ha punktum.

Når «så» er en konj., må vi ha komma!

Når «så» er en konj., betyr «så»: følge, konsekvens.

Eksempel: Vi flytter på landet, så vi vil ikke ha problemer med astma framover. Her ser vi på plasseringen av adverbet «ikke» at dette er en helsetning.

Vi flytter på landet, så vi kan ikke møtes så ofte lenger. «Ikke» står etter verbet, og det indikerer at det er en helsetning.

«Så» kan også være en subjunksjon, og da betyr «så» det samme «slik at».

Subjunksjoner:

Vi har komma på norsk etter:

en leddsetning

før en konjunksjon

når vi binder sammen ledd med «og» (men ikke etter det siste leddet)

Konjunksjoner står imellom to helsetninger:

og / både – og / enten – eller / verken – eller

eller

men

for

så

Subjunksjoner

Dette er underordningsord som innleder leddsetninger:

at

bare

der

dersom

dess + komparativ

desto + komparativ

enda

etter at

etter som

ettersom

for at

fordi

fra

før

hva

hva enn

hva slags

hvem

hvem enn

hvilken/hvilket/hvilke

hvis

hvor

hvor enn

hvordan

hvorfor

hvorvidt

i fall

i tilfelle

idet

innen

inntil

jo + komparativ

likesom

med mindre

mens

når

om

om – enn

om – så

på grunn av at

selv om

siden

skjønt

slik at

som

som om

så

så at

så framt / såframt / så fremt / såfremt

så lenge som

så ofte som

så snart som

til

til tross for at

uaktet

Setningsadverb

Her er mange av de vanligste setningsadverbene – med eksempler på bruk:

absolutt

aldri

alltid

bare

definitivt

dessverre

faktisk

gjerne

heldigvis

heller

ikke

jevnlig

jo

kanskje

lykkeligvis

muligens

neppe

nok

nødvendigvis

ofte

også

sannsynligvis

sikkert

sjelden

skikkelig

snart

uheldigvis

ulykkeligvis

vanligvis

normalt

vel

virkelig

visst

visstnok

Pronomen

Pronomen står istedenfor et annet ord i en setning. Vi har ulike typer pronomen. Her ser du en oversikt:

• Personlige pronomen (subjektsform og objektsform)
• Refleksive pronomen
• Eiendomspronomen (som i dag kalles determinativer)
• Ubestemt pronomen
• Resiprokt pronomen

Ubestemt pronomen: Man, en, ens

Man kan bare være subjekt. En kan være både subjekt og objekt. Vi har også genitivsformen ens.

Eksempler:

Man/En (subjekt) kan gjøre det som man/en vil (subjekt).

Man/En (subjekt) tar en (objekt) på ordet når man/en (subjekt) gjør det andre sier at man/en (subjekt) skal.

Man/En (subjekt) må alltid gjøre det som ens lærer (subjekt) sier. (*mans eksisterer ikke.)

Man og en betyr altså det samme. Du kan velge selv hva du vil bruke når disse ordene er subjektet i setningen. Men man er bare subjektsform. En er både subjektsform og objektsform. Her er noen eksempler på dette:

1. Man/en kan bestemme selv hva man/en vil gjøre (subjektsform)
2. Det er ens eget liv (genitivsform av en)
3. Rektoren gir en muligheten til å bestemme selv (objektsform)
4. Man/en kan ikke gjøre hva man/en vil på denne skolen (subjektsform)

Det går altså an å bruke en hele tiden – og glemme man. (Men man er et frekvent ord, så du vil nok automatisk bruke man likevel.)

Det kan bli komisk om vi bruker en for mye:

En må være to når en skal få gode resultater. 😊

Det er viktig å ha variasjon, og ikke bruke man/en for ofte. Man kan for eksempel variere med disse ordene: du, vi, de, folk, folk flest, noen, enkelte, en del, mange, flere, mesteparten av, flesteparten av, de fleste. Her er noen eksempler:

Folk kan velge selv.

I Norge føler de at de har det greit.
I Norge har vi satset på fiskeoppdrett.

Mesteparten av de oppmøtte, var kvinner.

Flesteparten av studentene meldte avbud.

Resiprokt pronomen: hverandre

Bruk av hverandre krever vanligvis et subjekt i flertall / et forhold mellom to eller flere:

De ser på hverandre.

Guttene går fra hverandre.

Noen ganger kan vi også bruke hverandre når det er entallsord med flertallsbetydning:

Personalet synes det er hyggelig å snakke med hverandre.

Hele verden går med mistanke mot hverandre.

Men vi må være forsiktig med dette. Det kan fort bli feil. Det er tryggest å ha subjektet i flertall. Dette blir feil:

Stortinget gikk fra hverandre. (Vi vet at det er flere mennesker på Stortinget, men det passer likevel ikke å si dette.)

Men vi kan si dette:

Stolen gikk fra hverandre. (Her er det lettere å se for seg at en stol blir delt i flere biter.)

Balanse mellom setninger

Når vi skal koble sammen to eller flere setninger, er det viktig at man vet hvilke verbtider det er som kan kombineres med hverandre. Det er viktig å ha balanse mellom setningene når det gjelder verbtidene. Når man starter en setning i presens (eller med hjelpeverbet i presens), skal man fortsette setningen i presens (eller med hjelpeverbet i presens). Når man starter en setning i preteritum (eller med hjelpeverbet i preteritum), skal man fortsette setningen i preteritum (eller med hjelpeverbet i preteritum). Her kan du se hvilke verbtider som kan kombineres med hverandre – for å få balanse i setninger.

Vi må passe på å ha denne verbtidsbalansen mellom setningene i flere ulike sammenhenger. Her er eksempel på de viktigste tilfellene:

• I utsagnssetninger (med noen unntak)
• I en fortelling som finner sted innenfor et bestemt tidsrom (med noen unntak)
• I hypotetiske setninger (med noen unntak)

For å få kontroll på temaet om «balanse mellom setninger» er det viktig at du også forstår hvordan verbtidene brukes på ulike måter. Dette henger sammen.

Her er verbtidene og verbformene:

Tall

Tall fra 0 til 12 skrives vanligvis med bokstaver:

Min venninne har fem barn.

Hun har flyttet minst 15 ganger.

Svært store tall som 50 000 000 og 10 000 000 000 vil vi heller skrive 50 millioner og 10/ti milliarder. Det gir leseren bedre oversikt.

Tallord er grunntall og ordenstall.

Grunntall:

En, to, tre, etc.

Tall som kan være vanskelige å uttale riktig:

7, 8, 12, 17, 18, 21, 27

101: ett hundre og en dager / et hundre og ett døgn

Husk at det skal være «og» her:

456: fire hundre og femtiseks

Vi skiller mellom de ubestemt artiklene en og et – og tallene. Når det er tall, skriver vi: én og ett.

Man kan bare være gift med én person.

Jeg har kun ett ønske for deg. Det er at du skal slutte med å mase.

Ordenstall:

Vi bruker ordenstall ved datoer, måneder, klasser, etasjer, konkurranser (om plass), bokbind i en serie / deler av en TV-serie, m.m.

Vi skriver punktum etter tallet for å vise at det er et ordenstall: 1., 2., 3., etc.

Første, andre, tredje, fjerde, femte, sjette, sjuende / syvende, åttende, niende, tiende, ellevte, tolvte, trettende, fjortende, femtende, sekstende, syttende, attende, nittende, tjuende, tjueførste, tjueandre, trettiende (tredevte), trettiførste (en og tredevte), førtien (en og førrtiende), femtifem (fem og femti), sekstisjuende (sju og seksti),

Årstall:

1975: nitten syttifem / nitten hundre og syttifem

2012: tjue tolv / to tusen og tolv

2020: tjue tjue / to tusen og tjue

1950-tallet (med bindestrek – ikke: 1950 tallet*)

70-tallet (ikke: 70 tallet*)

Datoer:

6.1.1979: Sjette i første nitten syttini

3.2.1987: Tredje i andre nitten åttisju

Nytt og gammelt tallsystem:

21: tjueen /

Kilo:

Dele, gange og trekke fra:

Brøk

Brøk er tall som beskriver et antall deler av en enhet. Disse uttrykkene kommer fra matematikk. Når vi snakker om brøkdeler, kan vi også velge om vi vil bruke grunntall eller ordenstall i uttrykket:

• En firedel = en fjerdedel
• En tredel = en tredjedel

Hel og halv

Vi bruker ofte uttrykk som hel og halv når vi snakker om deler og helhet. Vi bruker alltid ubestemt form etter hel og halv. Vi bøyer disse kvantorene på samme måte som adjektiv:

• Ben var veldig sulten. Han spiste en hel pizza.
• Cecilie spiste en halv sjokolade.
• Åse spiste bare et halvt rundstykke til frokost.
• «Jeg har bodd i Fjordvik et helt liv», sier Åse.

I bestemt form bruker vi ikke bestemt artikkel, men vi bruker flertallsform av kvantoren:

• Ben spiste hele pizzaen.
• Tone spiste halve sjokoladen.

Vi bruker uttrykket kvart når vi snakker om en firedel. Vi bruker ofte kvart når vi snakker om klokka, men også når vi deler noe i fire deler.

• Tone spiste en kvart pizza til lunsj.
• Klokka er kvart over tre.

Predikativ

Predikativ er et ledd som skildrer, karakteriserer eller identifiserer subjektet. Det er en slags identitet eller forbindelse mellom subjektet og predikativet. Hvis predikativet inneholder et adjektiv, må det ha samme kjønn og tall som subjektet. (Predikativ står aldri i bestemt form.)

De verbene som gir predikativ, er først og fremst være og bli. Men andre verb kan også gi predikativ. Det er for eksempel: hete, kalle, synes, virke, høres (i tillegg til noen andre verb).

1. Han heter Karsten.
2. Hun kalles for Mimmi. Hun heter egentlig Miriam. Mimmi er et kjælenavn / kallenavn.
3. Situasjonen synes (virker / ser ut) vanskelig. Situasjonen ser vanskelig ut.
4. Alt virker tøft.
5. Han virker tøff.
6. Dette høres morsomt ut.
7. Latteren høres morsom ut.

I generelle uttalelser med subjektet i ubestemt form (entall eller flertall), står adjektivet i intetkjønnsformen.

1. Grønnsaker er godt.
2. Frukt er sunt.
3. Vinflasker i Norge er dyrt.
4. Sitron er surt.

Men:

1. Grønnsakene er gode.
2. Vinflaskene i Norge er dyre.
3. Frukten er god.
4. Sitronen er sur.

• Når subjektet står i bestemt form (entall eller flertall), bøyes adjektivet etter formen på subjektet: Godteriene er usunne.
• Når subjektet står i ubestemt form (entall eller flertall), bøyes adjektivet i intetkjønnsformen: Godteri er usunt. / Sitron er surt.

Merk: Dette skjer bare når vi tenker på subjektet (grønnsaker, frukt, vinflasker, godteri) som en ubestemt mengde – og ikke på hver enkelt del i mengden. Vi må nemlig si:

Mennesker er rare.

Vi sier ikke: * Mennesker er rart.

I setningen Mennesker er rare tenker man på det enkelte mennesket, og ikke på mennesker som en ubestemt mengde. Når man sier Sitroner er surt. tenker man på at alle sitroner er like (de er sure). Når man sier Mennesker er rare tenker man at de er rare på hver sin måte.

Hva er riktig? Er begge deler riktige?

1. Tomatene er stekt. / Tomatene er stekte.
2. Klærne er brukt. / Klærne er brukte.
3. Foreldrene er skilt. / Foreldrene er skilte.
4. Varene er betalt. / Varene er betalte.

Hva er riktig?

De riktige setningene er:

Tomatene er stekt. Klærne er brukt. Foreldrene er skilt. Varene er betalt.

Hvorfor?

Adjektiv som er laget av verb (partisipper), er vanligvis ubøyd. Hva betyr dette?

Stekt / brukt / skilt / betalt er predikativ – og ordene kommer fra verb. Vanligvis er altså partisipper ubøyd (selv om subjektet (varene, klærne) står i flertall).

Et annet eksempel:

Partisippene er ubøyd.

Her kan man begynne å tvile, for det finnes ikke et verb som heter «å ubøye». Verbet er «å bøye». Skal man da tenke på «ubøyd» som er rent adjektiv eller et partisipp? I «Partisippene er ubøyd» har man tenkt på «ubøyd» som et adjektiv som kommer fra verbet «å bøye».

Grunnen til at folk sier ulike ting, er altså at folk selv synes det kan være vanskelig å skille mellom adjektiv og partisipp. Folk tenker ikke på om predikativet er et rent adjektiv – eller om det kommer fra et verb / er et partisipp. På grunn av dette kan altså feil oppstå – både i skriftlig og muntlig.

Flere eksempler på predikativ

Å være:

Treet er hogget. Trærne er hogget.

Stolen er brukt. Koppene er brukt.

Men: Koppene er nye (fordi nye ikke er partisipp).

Å bli:

Hun ble operert. De ble operert.

Huset ble malt. Husene ble malt.

Men: De ble berømte (fordi berømte ikke er partisipp).

Å se … ut:

Bilen ser brukt ut. Bilene ser brukt ut.

Men: De ser syke ut (fordi syke ikke er partisipp).

Å høres … ut:

Musikken høres redigert ut. / Det høres ut som om sangene er redigert.

Men: De høres slitne ut (fordi slitne ikke er partisipp).

Å virke:

Bildene virker manipulert.

Men: Menneskene virker glade (fordi glade ikke er partisipp).

Å føle (seg):

De følte seg lurt.

Men: De følte seg friske (fordi friske ikke er partisipp).

Å kjennes:

Ansiktet hans kjennes nybarbert. / Ansiktene kjennes nybarbert.

Men: Trappene kjennes glatte (fordi glatte ikke er partisipp).

Å synes:

Saken synes løst. / Sakene synes løst. /

Men: Oppgavene synes vanskelige (fordi vanskelige ikke er partisipp).

Å stå:

Fakturaen står som betalt. / Fakturaene står som betalt.

Men: Huset stod klart til bruk. / Rommene stod klare til bruk. / Syklene står klare til bruk (fordi klar ikke er partisipp).

Bruk av modalverb for å moderere våre uttalelser

På norsk er det vanlig å bruke modalverb eller modale adverb for å moderere våre uttalelser. Å «moderere en uttalelse» betyr det samme som å vise usikkerhet. Først skal vi se på hvordan man kan moderere en uttalelse gjennom modalverb.

1. Hun må være syk. (Hun er sannsynligvis syk.)
2. Hun skal være sladrete. (Det sies at hun er sladrete.)
3. Det kan ikke være sant. (Det er sannsynligvis ikke sant.)

Hvilken verbtid er brukt her?

Må uttrykker at vi er ganske sikre på at noe er på en bestemt måte:

• Dette må være en løgn.

Kan uttrykker at vi er mindre sikre på at noe er på en bestemt måte, men det er mulig at det er slik likevel.

• Det kan være at han har fått sparken.

Skal uttrykker at vi er usikre på innholdet – og grunnen til usikkerheten er at vi har hørt det fra noen andre. Vi har ikke førstehåndskunnskap om emnet:

• Alle de ansatte i barnehagen skal være syke.
• Peru skal være et spennende land.
• Spania skal ha hatt mange utfordringer opp gjennom historien.

Hvis vi uttaler oss med usikkerhet om fortiden, bruker vi ha + perfektum partisipp:

• De skal ha blitt syke alle sammen.

Hvilken verbtid er brukt her?

Vi har mange adverb som uttrykker ulik grad av usikkerhet. De fleste av disse adverbene skal stå på samme plassen som adverbet ikke: før verb i en leddsetning og etter hovedverbet i en helsetning. Men en del av disse adverbene kan også stå først.

Kanskje Sofie er trøtt / Kan hende Sofie er trøtt er egentlig en forkortet setning som ser feil ut. Noen vil også si at den er feil, men setningen er veldig vanlig i bruk – spesielt i muntlig. Det er en forkortelse for:

• Det kan hende at Sofie er trøtt.
• Kanskje er det slik at Sofie er trøtt.

Hvordan uttrykker vi sikkerhet?

Når vi vil uttrykke at vi er veldig sikre på noe, må vi bruke ulike ord og uttrykk. Her er noen eksempler:

• Jeg var helt sikker på at dette ville skje. (Hvis vi sier: Det ville sikkert skje – betyr dette at det ikke var helt sikkert at det ville skje.)
• Det finnes ingen tvil om at du vil klare dette. (Hvis vi sier: Det finnes sikkert ingen tvil om at du klarer dette – betyr det at det faktisk finnes en tvil om det …)
• Det er ikke fnugg av tvil om at dette går bra.
• Jeg er skråsikker/bombesikker på at alt vil gå fint. (Dette er mer muntlige uttrykk.)

Andre måter å uttrykke usikkerhet på (uten bruk av adverb):

• Vi regner med at problemet vil løse seg.
• Han antar at han er frisk igjen i morgen.
• Jeg tror at mannen min kommer klokka to.
• Jeg tror ikke at mannen min kommer klokka to.

Vi kan uttrykke usikkerhet gjennom adverbiale uttrykk:

• Så vidt jeg vet, er dattera mi hjemme fra skolen nå.
• Etter hva jeg har hørt, skal alt være i orden nå.
• Ifølge nrk.no skal presidenten ha fått en smittsom sykdom.

Ulike typer adverb

• Adverbene står til verb, adjektiv og andre adverb og forklarer dem nærmere, men adverbene kan også forklare hele ordgrupper.
• Adverbenes viktigste funksjon er å modifisere / moderere verbalets innhold.
• Adverbene betegner tid, sted, måte, grad, motsetning, innrømmelse, følge, uthevelse, årsak og nektelse.

Stedsadverb

hit – her, dit – der, inn – inne, ut – ute, bort – borte, etc.

Adverb som slutter på -e, er «bevegelsesadverb» eller «til stedet-adverb». De andre adverbene er «på stedet».

• Kom hit! Vær her.
• Gå dit! Vær der.
• Løp inn! Bli inne.
• Spring ut! Lek ute.
• Dra bort, men ikke bli for lenge borte.

Nordmenn blander av og til sammen hit og her / dit og der. De sier: Kan du gå der?*, når de skulle ha sagt: Kan du gå dit? (De andre adverbene blandes ikke sammen av personer med norsk som morsmål.)

Tidsadverb

Da, så, ennå / enda, nå, snart, straks, lenge, aldri, ofte, alltid

Måtesadverb

Mange av måtesadverbene – som beskriver hvordan man gjør noe – er egentlig adjektiv i intetkjønnsform. Adjektivene brukes som adverb (men de er adjektiv).

Sånn, slik og annerledes

Sånn, slik og annerledes kan være både adverb og adjektiv.

Som adverb:

Vi gjorde det sånn vi ville.

Han talte slik han ville.

De tenkte annerledes.

Som adjektiv:

Jeg liker sånne dager som dette.

Vi liker ikke slike mennesker. (Obs. «slike mennesker» er nedlatende.)

Han har sans for annerledes mennesker. (Annerledes er et adjektiv her, og det er flertall – men mange adjektiv som ender på -s får ikke -e i flertall.)

Gradsadverb

Ganske, temmelig, nokså, lite, meget, stort, veldig, mye, for, altfor, svært, enda, aller.

Nektelsesadverb

Ikke, aldri, neppe, heller ikke

Vi kan ikke kombinere også med ikke. Vi må si heller ikke.

Vi kan bruke både heller ikke og ikke heller:

1. Vil du ha fisk?
2. Nei takk.
3. Jeg vil heller ikke ha fisk.
4. Vil heller ikke du ha fisk? / Vil ikke du heller ha fisk?

Uthevelsesadverb

Også, bare, akkurat, nettopp, særlig

Om adverbet også:

• Hun sier at hun også vil være med.

Generelt bør vi ikke starte setninger med også, men det finnes unntak.

En vanlig feil er at man skriver også i starten av en setning, når man egentlig skal skrive «Og så …».

Om adverbet bare:

*Kun brukes for å angi mengde – og ofte for å angi at det ikke er mye av noe: Kun 10 kroner. Kun to minutter igjen. Det er kun en mil igjen av etappen.

Kun kan brukes i betydningen som er nevnt i forrige setning – og i betydningen ikke mer enn: Kun kan kun brukes i to betydninger. (= Kun kan brukes i ikke mer enn to betydninger.)

En ekstra betydning av akkurat:

Har du akkurat? = Har du det eksakte beløpet som du skal betale?

Sammenbindende adverb

1. årsak eller følge: derfor, følgelig, nemlig, dermed, altså, da

Andre adverb som understreker årsak: nemlig, jo

• Jeg skal reise jorda rundt om to måneder. Jeg har nemlig arvet penger.
• Jeg skal reise jorda rundt om to måneder. Jeg har jo arvet penger.

Forskjellen på disse to setningene er at når man bruker jo, så er årsaken kjent for den som hører på.

• Nemlig kan også brukes istedenfor «ja», eller for å understreke betydningen av «ja». Eks.: Det er jo kanskje dessverre slik at det ofte er du som tar oppvasken. – Ja, nemlig!

• motsetning: likevel, imidlertid, ellers
• Du sier at du fryser. Likevel står du her i sommerklær. / Du fryser. Jeg ser at du likevel står her i sommerklær. (Likevel kan også stå inne i en leddsetning. Da står likevel på setningsadverbialets plass.)
• Jeg følte ikke for å dra på konsert. Imidlertid lot jeg meg trekke med. / Jeg lot meg imidlertid trekke med. / Været var fint i starten. Vi la merke til at det imidlertid slo fort om. (Imidlertid kan også stå inne i en leddsetning.)

Bruk av adverbet ellers:

• ved å komme med et tillegg: dessuten, også
• Du er for ung til å ha et seriøst kjæresteforhold. Dessuten har du ikke tid. / Det er slik at du dessuten ikke har tid. (Dessuten kan også stå i en leddsetning.)
• Hun har god oppførsel på skolen. Hun har også gode karakterer. (Vi bør unngå å starte en setning med «også». Det skjer av og til – for å understreke noe. Ellers blander man gjerne sammen med «Og så».

Modale adverb som

1. utrykker hvor sikkert / usikkert noe er: kanskje, muligens, sannsynligvis, trolig, antakelig, visst, visstnok, nok, sikkert, neppe, vel, jo
   1. De skal visst / visstnok flytte. (Noen sa de skulle flytte.)
   1. De skal nok flytte. (Jeg tror de skal flytte. / De skal sannsynligvis flytte.)
   1. De skal vel flytte? (Det er vel sant at de skal flytte?)
   1. De skal jo flytte. (Du sier at de ikke skal flytte, men det skal de.)
2. sier noe om ens egne følelser / ens egen innstilling: selvfølgelig, heldigvis, dessverre, merkelig nok, gudskjelov, beklageligvis, forhåpentligvis

Hvilke adverb kan kombineres med ikke – og i hvilken rekkefølge? 

Hjelpeverb

Disse verbene tar ikke å

Plan: Jeg skal spise klokka 12.00.

Kommando: Du skal høre på meg nå.

Åpen framtid: Jeg vil dra når det passer for meg.

Ønske: Jeg vil bare sitte her og lese.

Mulighet: Jeg kan studere om jeg ønsker det. Det er mitt valg.

Obligatorisk: Du må gjøre det jeg sier. Du har intet valg.

Anbefaling: Du bør ikke spise så mye fett. Det er ikke bra for helsa.

De modale hjelpeverbene

skulle, burde, måtte, ville, kunne

Hovedregel om vil og skal:

• Det passer fint å bruke skal om personer (for de kan ha en plan): Han skal gå på jobb.
• Det passer fint å bruke vil om hendelser og situasjoner (for det er bare mennesker som kan planlegge noe): Det vil sannsynligvis gå bra til slutt.
• Er du i tvil om du skal bruke vil eller skal? Bruk vil!

Disse hjelpeverbene tar å

begynne: Jeg begynner å forstå mer nå.

behøve: Du behøver ikke å tenke på meg.

bruke: Han bruker å komme presis.

elske: Vi elsker å spise tacos på fredager.

evne: De evner ikke å gjøre seg forstått.

foretrekke: De foretrekker å ligge på sofaen i dag.

forsøke: Vi må forsøke å få dette til.

greie: Jeg greier ikke å skru av lokket.

klare: Jeg klarer ikke å begripe det du sier.

like: Jeg liker å spise fisk til frokost.

love: Vi lover å jobbe mer.

makte: Han makter ikke lenger å kjenne på dette presset.

nekte: Jeg nekter å bli med på tur.

orke: Nå orker de ikke å gå ut en gang til.

pleie: Vi pleier ikke å legge oss så sent.

prøve: Han prøver ikke å gjøre sitt beste.

slippe: Vi slipper å ta prøven.

slutte: Jeg slutter å klage om du gir meg det jeg vil ha.

starte: Nå starter de med å spille.

tenke: Jeg tenker å bli her i hele dag.

trenge: Jeg trenger å høre stemmen din.

våge: Jeg våger ikke å hoppe i fallskjerm.

ønske: Jeg ønsker ikke å bli stengt ute av de andre.

I skrift skal det være å ved disse verbene. I muntlig tale hender det at folk ikke bruker å – og det regnes ikke som feil i muntlig.

Andre verb som ikke tar å:

tore: Han tør ikke fly. / De tør ikke gå på isen.

gidde: Jeg gidder ikke gjøre det du ber meg om.

la: Jeg lar henne gjøre som hun vil. / La oss sitte i fred! / Hun lot meg komme og gå slik jeg ville.

få: Nå får det holde.

I muntlig kan vi likevel høre at man bruker å foran verbene tore og gidde. Det er godtatt i muntlig, men ikke i skriftlig.

• Jeg tør ikke å spise snegler (muntlig).
• Jeg gidder ikke å høre på deg (muntlig).

Tore kan ha en annen betydning enn våge. Da skal å ikkebrukes (verken i skrift eller tale):

Det tør være mørkt før vi kommer fram. (= Det er kanskje mørkt før vi kommer fram.)

Det tør være flere som kommer. (= Det er kanskje flere som kommer.)

Her betyr tør «er kanskje».

Sanseverbene kan også være hjelpeverb. Da skal man ikke bruke å.

høre, kjenne, føle, smake, lukte, se

• Jeg hører ham komme.
• Jeg kjenner deg lukke døra stille.
• Jeg føler deg gråte.
• Jeg lukter henne lage mat.
• Jeg ser deg gå.

Hvordan blir det om vi skal lage at-setninger her?

Å få som hjelpeverb

Om å måtte / å være tvunget til noe / å føle seg nødt til noe: få + infinitiv:

1. Det får være grenser!
2. Nå får du gå og legge deg!
3. Nå får du pent vente på din tur!
4. Jeg får vel forsøke.
5. Nå får du ta deg sammen
6. Han fikk gjennomgå i går for det han hadde gjort feil tidligere.

Om framtid: få + infinitiv:

1. Den som lever, får se.
2. Det skal vi nok få se.
3. Vi får se.

Om framtid: få + perfektum partisipp:

1. Når jeg får spist, skal jeg komme.
2. Når jeg får gjort dette, kommer jeg til å føle meg lettet.
3. Når alle får sagt sitt i dag, finner vi nok ut hva vi skal gjøre videre.
4. Nå må han få tatt sine medisiner.

Om å få lov: få + infinitiv:

1. Jeg får spise det jeg vil i dag.
2. Jeg får ikke røre pakken før det er julaften.
3. Jeg får ta imot besøk i dag.
4. Kan jeg få se?
5. Jeg får ikke sove på nattevakten.

Om mulighet og sjanse for at noe blir gjennomført: få + perfektum partisipp:

1. Han fikk søknaden innvilget.
2. Hun får sagt det hun vil si på en fin måte.
3. Jeg må få sendt brevet.
4. Det var ikke mulig å få reddet alle sauene.

For å gi oppfordring (ofte sammen med verbet la): få + infinitiv:

1. Få se! / Få høre! / Få smake!
2. Du får hilse!
3. La meg få smake!

For å fremheve at den handlingen som ligger i partisippet, er helt avsluttet / gjennomført / at den har lyktes: få + perfektum partisipp:

1. Han hadde fått slått seg opp og fram i stor grad.
2. De fikk kastet av seg jakkene i full fart.
3. Hun hadde fått kastet seg om halsen på ham før han fikk sukk for seg.
4. De hadde fått gjort mange ting på den tiden.

Verbkonstruksjoner 

Jeg kommer til å reise / jeg skal reise / jeg vil reise / jeg reiser

Presens
Vi bruker ofte presens om nær framtid – eller når det skjer endringer i framtiden.

1. Jeg går ut en liten tur (nær framtid).
2. Vi spiser om fem minutter (nær framtid).
3. Jeg drar til London i morgen (nær framtid).
4. Til sommeren slutter dattera mi på videregående (endring).
5. Om to måneder starter hun med en ny medisinering (endring).

NB. Ofte må vi ha med et tidsuttrykk når vi bruker presens om framtid – for at det skal bli framtid. Eksempel:

1. Han gifter seg med den fineste jenta i byen. (Slik det står nå, oppfatter vi det som om det skjer NÅ.) Men:
2. Han gifter seg med den fineste jenta i byen til lørdag (= framtid).

Skal + infinitiv
Vi bruker skal + infinitiv når vi har en plan eller en intensjon, eller når vi kan
kontrollere resultatet av det vi skal gjøre. Vi bruker også skal ved kommando.

1. Vi skal sørge for at alt er på plass til i morgen (vi kan kontrollere resultatet / plan)
2. Jeg skal finne den boka jeg har mistet (intensjon).
3. I morgen skal jeg rydde på kjøkkenet (plan).
4. Du skal rydde rommet ditt (kommando).

Still deg selv spørsmålet: Er det mulig å bestemme dette? (Da passer skal.)

Vil / kommer til å + infinitiv
Når vi ikke har en plan eller en intensjon, eller når vi ikke kan kontrollere
resultatet, bruker vi enten vil + infinitiv eller kommer til å + infinitiv.

Kommer til å + infinitiv er mer uformelt enn vil, og det brukes mest i muntlig språk.

1. Han vil bli syk om han går ut i kulda nå (ikke en plan – og heller ikke et ønske).
2. Det kommer til å snø i morgen (vi kan ikke kontrollere det). Hvis vi sier: Det skal snø i morgen – betyr det at vi «kommanderer» at det skal snø (og det kan vi jo ikke; vi kan ikke bestemme det).
3. Vi kommer til å klare eksamen (vi kan ikke kontrollere det). Hvis vi sier Vi skal klare eksamen, kommanderer man seg selv til å klare eksamen – og slik brukes faktisk skal av og til.

Vi må huske at vil også betyr ønsker.

1. Han vil gifte seg med den fineste jenta i byen (ønske – ikke en plan).

Framtidsbetydningen til vil kommer når subjektet ikke er en person, og når det dermed ikke er et subjekt som har en vilje.

1. Nye typer tester vil komme etter hvert.

Når vi ikke vil uttrykke et ønske – men framtid man ikke kan kontrollere, bruker vi ofte da heller kommer til å + infinitiv:

1. Han kommer til å gifte seg med den fineste jenta i byen (vi kan ikke kontrollere dette og det er ikke bestemt). Hvis alt er planlagt og et faktum, sier vi:
2. Han skal gifte seg med den fineste jenta i byen (da er dette en plan og det kan kontrolleres).

Presens partisipp sammen med et annet verb for å markere at to handlinger skjer samtidig

1. Han løp gråtende hjem. (Han løp mens han gråt.)
2. Plystrende på en sang gikk han i gang med jobben. (Han plystret mens han begynte å jobbe.)
3. De kom gående over den store sletta. (Det er mest vanlig å bruke «komme» sammen med presens partisipp. Da er det andre verbet et bevegelsesverb.)
4. De stod leende ute på parkeringsplassen. (De stod mens de lo.)

To verb i preteritum kan også uttrykke at to handlinger skjer samtidig

1. De satt og pratet i flere timer.
2. De stod og tenkte i noen minutter før de begynte på jobben.
3. De gikk og lo hånd i hånd.
4. Han lå og grublet lenge i sengen før han stod opp.

• Han arbeidet og sang av hjertets lyst.
• De spiste og drakk i flere timer.
• De pyntet juletreet og sang julesanger halve kvelden.

Presens partisipp sammen med bli for å markere at en handling fortsetter

Presens partisipp kan brukes sammen med bli for å markere at noe fortsetter. Men dette er vanlig bare sammen med visse verb. Her er noen eksempler:

1. De har valgt å bli boende på landet.
2. Vi ble gående langs veikanten i flere timer.
3. Ungdommen ble hengende på butikken i hele friminuttet.
4. Hunden ble liggende på teppet helt til eieren sa «fri». Dekk.
5. Gjestene ble værende hos oss i flere dager.

Ofte kombineres dette med og + infinitiv:

1. Jentene ble sittende på skolen og prate om alt mulig.
2. Jeg ble sittende på jobb og jobbe overtid i går.
3. Vi ble stående og prate hele formiddagen.

Mange av de samme verbene kan også brukes sammen med ha + presens partisipp:

1. Jeg har en verdifull ring liggende i et gammelt smykkeskrin.
2. Broren min har en gammel lenestol stående i garasjen.

Etter + å + ha + perfektum partisipp / Det + å + ha + perfektum partisipp

Denne konstruksjonen kan referere både til framtid og til fortid.

1. Etter å ha spist opp all maten tok de oppvasken sammen.
2. Etter å ha støvsugd stua vil jeg (at) du skal rydde rommet ditt.

Vi kan også uttrykke noe allment/generelt om vi bruker «det»:

1. Det å ha bestått bergenstesten er alltid en fordel (generelt).
2. Det å ha gjort leksene sine gir ofte en god følelse.
3. Det å ha tenkt gjennom ting før man snakker, gir bedre kontroll i en samtalesituasjon.

Muntlig konstruksjon: drive (i bøyd form) + og + et verb (i bøyd form)

Denne konstruksjonen understreker at innholdet i hovedverbet i setningen varer en stund/har en viss varighet.

1. De driver (på) og stresser opp sjåføren der framme.
2. Han drev (på) og snakket i telefonen i lang tid.
3. Nå har de drevet (på) og presset på den stakkars kvinnen i lang tid.
4. Etter at de hadde drevet (på) og gjort lekser helt fram til midnatt, slengte de seg utslitte ned på sofaen.
5. Hun skal drive (på) og jobbe på teateret i et helt år.
6. De skal ha drevet (på) og spionert på mannen i flere måneder.
7. De skulle drive (på) og bygge det huset selv om det var midt på vinteren.
8. Han skulle ha drevet (på) og spilt gitar i bandet sitt den kvelden, men så fikk han covid.

Muntlig konstruksjon: holde på (i bøyd form) + å + infinitiv

Denne konstruksjonen understreker at innholdet i hovedverbet i setningen varer en stund/har en viss varighet.

1. Han holder på (med) å lage mat.
2. De holdt på (med) å skrive et brev i går kveld.
3. De har holdt på (med) å planlegge dette lenge.
4. De hadde holdt på (med) å jobbe med prosjektet i lang tid.
5. Vi skal holde på (med) å kontrollere prosessen framover.
6. De skal ha holdt på (med) å presse fram sin egen vilje over lengre tid.
7. De skulle holde på (med) å danse flamenco i øvingssalen, men salen var full av vann.
8. Vi skulle ha holdt på (med) å øve hver søndag, for da ville vi ha lært mye mer.

Bland ikke denne konstruksjonen sammen med dette uttrykket:

1. Jeg holdt på å si at du ser ganske trøtt ut.
2. Jeg holdt på å si at den kjolen var altfor liten til deg.

Muntlig konstruksjon: ta (i bøyd form) + og + et verb (i bøyd form)

Denne konstruksjonen understreker at innholdet i hovedverbet i setningen begynner.

1. Vi tar og leser denne novellen nå.
2. Vi tok og spiste pizza mens vi ventet på deg.
3. Vi har tatt og vasket klær mens du har støvsugd.
4. De hadde tatt og invitert naboen på festen.
5. De skal ta og kontakte henne på lørdag.
6. Han skal ha tatt og ringt henne altfor mange ganger.
7. Jeg skulle ta og kjøpe de buksene på tilbud, men jeg ombestemte meg og ble hjemme.
8. Hun skulle ha tatt og laget mat for lenge siden, men hun var så trøtt og slapp – så hun ble liggende på sofaen.

Passiv