Vintereventyr

Veien fra Oslo til Kristiansand framstår i dag som et trolsk, glitrende eventyrlandskap av krystallsnø, hviskende grantrær, hvit sol og magisk stemning. Midt i snøkaoset ligger det drømmeaktige og lysende. Midt i frustrasjon over tunge, slitsomme snøskuffer, irriterende forsinkelser, avlyste møter og utsatte hastesaker, finnes det som gir håp, inspirasjon og mot. Livet er rart. Hva om vi kunne evne å se håpet i større grad i andre situasjoner der vi føler håpløshet, sinne og gremmelse? Hva om vi klarte å senke skuldrene framfor å løfte dem? Sola insisterer på å treffe meg midt i ansiktet. Paloma venter på meg på Sørlandet, og akkurat nå er hun i ferd med å gå inn i en av de viktigste fasene i livet – med å flytte for seg selv for første gang. Jeg var omtrent på hennes alder selv da jeg flyttet hjemmefra for første gang. I henne speiler jeg meg selv. Gjennom henne møtes våre historier. De smeltes sammen, og jeg merker at jeg kan fryde meg over livets dans. Minner flyter over i nåtid i en vals i akkurat passe tempo. Jeg kjenner i meg en dyp glede over å kunne følge Paloma i akkurat disse viktige skrittene hun tar nå. Livet flyter og glir. Av og til sklir det og noen ganger rykker det til. Paloma sier alltid, så nydelig symbolsk: Mamma, ikke fall. Og jeg svarer alltid leende: Nei da. Av og til sier jeg også til henne: Jenta mi, ikke fall. Hun svarer alltid: Nei da, mamma. Jeg faller ikke. Det er så nydelig å sitte i snøeventyet og vite at jenta mi ikke faller. Hun flytter. Hun tar steg og grep. Og jeg kan få være med henne i disse bevegelsene. Det ble en dag forsinkelse på grunn av snøkaoset. Men istedenfor møtes vi i dag av eventyret, og ja, vi griper det sammen.