Skjønnlitteraturen – en edelsten

SKJØNNLITTERATURENS GREP OM OSS, I OSS – OG FOR OSS: Jeg vil sammenligne skjønnlitteraturen med en edelsten. En edelsten er et vakkert, kostbart og hardt mineral. Den har vakker farge og sterk glans, og lysbrytningsevnen er sterk. Lysbrytning er, i likhet med litteraturens vesen i seg selv, ikke så enkelt å forklare. Men effekten er likevel synlig og fascinerende: lyset skifter retning når det skjer en lysbrytning. Når vi leser skjønnlitteratur, er det hele tiden noe som skifter retning. Tankene våre vendes og vris. Ideene brytes ned og finner helt nye veier. Ja, noen ganger endres til og med hele vårt liv retning idet vi påvirkes og formes av lesningen og brytningen.

Skjønnlitteraturens kraft er så stor, så omfattende og så hard at vi knapt kan gripe det. Hvordan og hvem ville vi mennesker være uten skjønnlitteraturen? Det er ikke til å fatte hvordan hele vår sivilisasjon har latt seg føye inn i foldene av skjønnlitteraturens skjørt. Våre tanker og våre tendenser, vår tro, vår famling og vårt håp, våre visjoner og våre skjøre ord … alt samles, styrkes og blir gitt mening gjennom skjønnlitteraturen. Vi lever og puster gjennom den, og ofte skjer det hele uten av vi engang er var for det.

Vår verden holder i sin favn så mange kloke, dypsindige mennesker som makter å gi oss de ordene vi trenger; ordene vi må ha; ordene vi flykter fra og ordene som lærer oss hvem vi er og ikke er. Alt dette – og så uendelig mye mer – er skjønnlitteraturen. Denne litteraturen griper om oss i kjærlighet. Den griper tak i oss fra innsiden, og ja, den er der også for oss. Vi kan bli åndeløse av mindre. Å lese – og bli grepet – er som å sitte ved havets ytterste kant og se utover og liksom plutselig ane: det slutter ikke. Men det begynner heller ikke. Vi bare sitter midt i alt, og vi er verken midte, ende eller begynnelse. Vi bare finnes og er, og ord som gir oss styrke, er det mest meningsfulle vi kan gripe. Gi oss ord. Gi oss litteratur. For den er balsam, den er vitamin, den er – og skaper på ny og på ny – visdom i sin rene essens. Det å nærme seg litteraturen med ydmykhet, kunnskap, åpenhet, ro og nysgjerrighet, åpner sinnet.

Men … døren inn til denne vakre glansen, til litteraturen, kan av og til føles lukket … Hvorfor? Når man flytter til landet som voksen, har man ikke alltid ordene i sin makt. Ordene er sleipe; de glipper og glir og svever av gårde. De biter seg selv i halen; de plasserer seg feil og de gir seg ut for å være noe de ikke er. Det er vanskelig å lære språket som voksen. Det norske språket gir hele tiden etter. Det gir seg ut for å være noe, men så er det likevel noe annet. Betydningen svinner idet man tror man har innfanget den … Mange søker, leter og lengter. Man vil forstå og lære dypere. Ikke høre at «man er så flink», men virkelig ta grep, kjenne mestringen, føle innsikten og være i språket fullt og helt.

Noen tror veien ender ved endt kurs og tilsendt diplom. Men jeg sier alltid: Veien starter når du har avsluttet det du trodde var det siste kurset. Det er da vår reise starter … Det er da bjørnen rister av seg søvnen fra hulen sin og vil ut. Det er da ulven vil ule over slettene og få oss til å lytte med kropp og sjel. Lytte til litteraturen. Med åpne sinn og spørrende, åpne og milde øyne.

Nå starter jeg et nytt og annerledes kurs. Nå skal vi lese skjønnlitteratur sammen – av våre kjære, norske forfattere. Vi skal dykke ned i språket … og bli der riktig lenge … Så dykker vi opp igjen med noe. Vi vet ikke med hva, men vi kommer opp. Kanskje endret. Kanskje med en ny retning. Kanskje med noen nye tanker og flere spørsmål enn svar. Så da dykker vi ned igjen, for vi er på jakt. Jakten i seg selv er langt viktigere enn målet. Litterære grep – virkemidler – tar vi med oss på veien, som jegere. Vi går sammen, for dette skapes kun sammen. Dører åpnes. Noen vil stenges, men vi gir oss ikke.

Kurset der vi leser noveller – og der vi gir oss i kast med å nærlese og analysere – starter søndag 19. januar. Kurset er for deg som ikke har vokst opp med det norske språket, men du har gått en lang vei. Kurset er for deg som kanskje er enda mer interessert i det norske språket enn nordmannen ved siden av deg på bussen. For jeg kjenner den som melder seg på kurs som dette. DU er jammen interessert – og bravo og hurra for deg! Og det kan du vite: jeg er også interessert! La oss være nysgjerrige sammen. Velkommen til dette rare, nye og annerledes kurset. Veien kan kun bli til i fellesskap.