Hva er egentlig denne Norskprøven?

HAR DU HØRT OM NORSKPRØVEN? Når man vil leve livet sitt i Norge – og når man vil studere og jobbe et sted der man trives og kan utvikle seg – er det for de fleste én ting som er nødvendig: Man må ta Norskprøven på B2-nivå i alle deler (og noen må også ta C1-prøven). Hvor vanskelig eller hvor enkelt er det egentlig å ta Norskprøven og oppnå B2-nivå i alle deler? Statistikken taler ganske klart for seg selv i denne sammenhengen. Det er kun 2 % i Oslo som oppnår B2-nivå på alle deler (og 3 % på landsbasis).

For den som ikke har kontakt med denne «berømte» Norskprøven til daglig, er det kanskje nødvendig med en liten orientering om hvordan prøven er bygd opp. Man kan ta denne testen på ulike nivåer. Det er: A1-A2, B1-B2 og B2-C1. Det er ikke slik at man «stryker» på prøven om man får B1-nivå på prøven som måler nivåene B1-B2, men man får altså ikke det resultatet som er nødvendig for de fleste arbeidsplasser og studiesteder. Det vanligste kravet er B2 på alle delprøver, og delprøvene er leseprøve, skriveprøve, lytteprøve og muntlig test (snakking). Om man har B2 på tre av prøvene og B1 på en av prøvene, inngår man altså ikke i statistikken med de 2 prosentene. Dette forteller oss at det er et lite nåløye å komme gjennom når man skal avlegge Norskprøven på B2-nivå. Når man i tillegg tenker på at tendensen på arbeidsmarkedet ikke er at språkkravene senkes, men tvert imot heves (C1-nivå blir nå et krav på stadig flere steder), kan man jo lett tenke seg til hvordan situasjonen blir for dem som forsøker å ta prøven. Opp igjennom årene har jeg truffet utallige personer som «hater» Norskprøven fordi denne testen blir en slags vegg eller en total blokkering for deres videre vei i Norge. De har forsøkt tre, fem eller kanskje til og med 10 ganger å ta prøven, men likevel oppnår de ikke B2 på alle delprøvene. Som regel er det den skriftlige produksjonen som er den siste milepælen. Det er der bøygen ligger. Dermed er veien stengt for dem. De får dermed ikke studere i Norge slik de ønsker. De kan ikke ta kompletterende fag som de trenger for å få godkjent sin utdannelse fra hjemlandet, og de kan ikke få autorisasjon som lege eller sykepleier. Dermed blir de henvist til å jobbe som helsefagarbeidere. Når det gjelder helsefagarbeider, tillater systemet at man kan jobbe om man har nivået B1 – eller høyere. Sykepleiere og leger må derimot ha B2-nivå på alle deler (med noen ytterst få unntak).

Som norsklærer er jeg den første til å understreke viktigheten av at helsepersonell og andre i offentlige yrker har det påkrevde nivået. Det er viktig at de ansatte kan uttrykke seg på norsk i tilstrekkelig grad, og det er svært viktig at man kan forstå det som skjer rundt på en riktig måte. Det er med andre ord nødvendig med både B2-nivå og C1-nivå. Men som norsklærer er jeg samtidig den første til å si at jeg forstår frustrasjonen over at systemet er helt rigid og absolutt. Kravene oppleves som ekskluderende og begrensende. Norge som land går glipp av mange viktige ressurser ved at man ikke har regler der man har lov til å bruke skjønn der man selv kanskje ønsker det. Men slik er det altså ikke. Man skal og må avlegge testen i henhold til de kravene som foreligger. Det er ingen vei utenom. Dette forholder jeg meg i høyeste grad til som norsklærer, for ja, det er en del av min hverdag og mitt liv. Det å forberede mennesker til å klare denne testen utgjør en stor del av min arbeidshverdag. Hvilke ferdigheter er det egentlig som trengs for å oppnå det ønskede målet? Hvordan bør og kan man jobbe for å oppnå målet? Hvilke hindringer møter man på – og hva kan være den bakenforliggende årsaken til at såpass få (kun 2-3 %) oppnår sine mål? Dette vil jeg skrive litt mer om snart. Følg gjerne med. Men jeg kan love deg dette: Det er et langt lerret å bleke. Om noen selger 1-2-3-kurs for å oppnå B2-nivået på Norskprøven, vil jeg så beskjedent jeg kan si at jeg synes de burde velge et annet slagord for sin markedsføring.