Vårt integrasjonsansvar

VÅRT INTEGRASJONSANSVAR: Norge er et flerkulturelt land med innslag av ulike kulturelementer fra en mengde land og folk. I 1971 ble Norge erklært et innvandringsland – og i dette ligger det blant annet at det vandret flere inn til landet enn det vandret ut. Norge ble et multikulturelt land, og i dette begrepet ligger det blant annet at Norge fikk en politikk der det hviler et ansvar på staten om å anerkjenne og gi støtte til ulike kulturer uavhengig av opphav. På 70-tallet vokste det flerkulturelle innvandrer-Norge vi i dag kjenner fram, og staten har i hele denne perioden hatt en aktiv rolle. Selv om alt man foretar seg i dette landet blir til politiske meningsspørsmål, og alt kan debatteres, vil heldigvis mange enes om at det er positivt og bra at staten tar ansvar for integrasjonsprosessen til innvandrerne. Vi liker og støtter statens aktive tiltak i denne utviklingsprosessen, og de fleste mener at staten bør være en pådriver – i større eller mindre grad. Et spørsmål jeg synes det kan være betimelig å stille seg, er hvorvidt folk – og du og jeg – mener at VI som medmennesker, borgere, Ola og Kari nordmann og enkeltindivider, har tatt på seg ansvaret i stor nok grad. En gang intervjuet jeg den nå avdøde Johan Galtung (1930-2024). Galtung har tilnavnet «Fredsforskningens far». Han var en hyllet og aktet forsker og professor, men mange av hans uttalelser ble også møtt med skepsis og motstand. Galtungs tanker og verk står like fullt igjen som et monument i tilknytning til mange viktige spørsmål. Jeg intervjuet Galtung til en av mine bøker (som for øvrig var et underlig og sterkt minneverdig møte en vinterdag klokka 07.00 på Oslo S …). Da sa han til meg at man i Norge tror at integrasjonsprosessen har kommet så langt. Vi er godt selvtilfredse med vår egen integrasjon i landet vårt. Men videre sa han at vi, på en skala fra 1 til 4, likevel befinner oss på nivå tilsvarende 1,5. Han mente med andre ord at vi ikke hadde kommet langt. Som verter gjør vi ikke jobben vår tilstrekkelig, mente han. I forlengelsen av hans tanker fristes jeg til å tenke: Legger vi litt av vårt eget ansvar for en vellykket integrasjon over på staten? Det er mulig dette kan regnes som en brannfakkel for noen. Er vi liksom ikke «gode nok» på integrasjon? Må vi gjøre enda mer? Gjør vi ikke allerede mer enn nok for andre? Jeg vil driste meg til å si «ja, jeg synes vi kan gjøre litt mer». Det neste spørsmålet blir dermed: På hvilket grunnlag mener jeg dette? Som svar vil jeg trekke fram min erfaring som lærer i klasserommet og min tette, intense kontakt med folk fra hele verden i løpet av hele mitt voksne liv. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har opplevd å møte mennesker som så inderlig gjerne ønsker å ha i det minste EN norsk venn. En god og nær venn man kan dele gleder og sorger med. En person som er mer enn et «hei» i trappeoppgangen; en person som er mer enn en kollega eller en man slår av en prat med. Et menneske som er mer enn en annen mamma i barnehagen man snakker litt med – og så videre. En venn. En god, norsk venn. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spurt folk om de har en slik venn de ønsker seg – og så er svaret: Nei, dessverre. Dette svarer de til tross for at de har bodd i Norge i to, ti eller femten år … Ikke en eneste norsk venn har de. Jeg mener at vi bør slå et slag for venne-integrasjonen. Det er flott at staten gjør sitt og at vi jobber for at staten skal gjøre mer. Men hva med oss selv? Hvor kan vi gjøre en innsats? Vi må jo også huske på at det å bli venn med en person som ikke opprinnelig er fra Norge, ikke er å gjøre noen en «tjeneste». Det er en stor berikelse. Det er en gave. Det utvider horisonten og gjør oss til andre, nye mennesker. Vi trenger vennskap. Vi trenger en dypere kontakt. Programmer, penger, statsbudsjett er ikke alt. Varme og initiativ til vennskap kan ikke stå på statsbudsjettet. Det skrives i våre hjerter. Det finnes en internasjonal vennskapsdag. Dagen er merkelig nok lagt til ulike datoer avhengig av ulike land, og så vidt jeg kan se, har Norge ikke en slik dag. (Vet kanskje noen noe mer enn meg om dette?) Jeg synes vi burde ha internasjonal vennskapsdag mer enn en gang i året. Det burde være en hverdagsaktivitet – og noe vi tar opp i oss slik vi drikker kaffe året rundt. Integrasjonsansvaret vårt hviler på oss – ikke bare på staten og på dem som kommer til landet. Hansken kastes: Bli venn, altså ekte, personlig venn, med noen du bare pleier å hilse høflig på. Mange liker å starte med en kopp kaffe. Lykke til! God kaffe!